Jeg feilberegnet totalt da jeg bestilte ull til islenderen. Det ble masse til overs, så jeg strikket en genser til.
Denne er strikket etter oppskriften Àlafoss i boka Knitting with Icelandic wool. Oppskriften er egentlig beregnet for litt tykkere garn, så det krevde litt regning for å få rett størrelse. Men jeg synes den ble fin.
Og så strikket jeg svart vrangbord, bare fordi.
Og så snudde selvsagt bildet seg, men dere får vri på hodet for å se på den.
(Nynner) Her kommer den kalde fine tida! Her kommer vinter’n!
I april.
Min sønn skulle på kontroll hos en spesialist. Det er nesten 8 mil å kjøre, 79 km for å være nøyaktig. Jeg hadde søkt om fri fra skolen, jeg hadde ordnet meg fri fra jobb.
Sist vi var der, fem uker tidligere, beregnet jeg en time og fem minutter til kjøringen. Vi parkerte bilen (heldigvis rett utenfor døra) et og et halvt minutt før timen.
Denne gangen hadde det kommet snø. Så jeg la på et kvarter ekstra og tenkte at det skulle gå greit. Og bilen hadde fortsatt piggdekk.
(Takk til mannen min som innser at når man bor i ei lita fjellbygd kan man ikke alltid legge om til sommerdekk bare fordi kalenderen sier at man skal. Man må sjekke vær og føre. Igjen: Takk.)
Vi kom ned på riksveien (som egentlig er en fylkesvei, men alle kaller den riksveien) og oppdaget at den var kvit. Dekket av snø, hardkjørt, glatt snø. Temperaturen lå rett under frysepunktet. Fartsgrensen er 80 km/t, men jeg turte ikke på noe tidspunkt å kjøre fortere enn 60. For det meste lå jeg under.
En bil kom bakfra og nådde oss igjen. Jeg så en busslomme litt lenger framme, og bestemte meg for å slippe ham forbi. (Det kan godt hende det var en dame som kjørte, men jeg velger å bruke pronomenet han for enkelhets skyld.) I det jeg tråkket inn bremsen, mykt og forsiktig, slapp bilen. Jeg slapp bremsen og prøvde forsiktig å slakke på farten ved å bremse bittelitt og slippe, flere ganger etter hverandre. Det funket. Men det skremte meg såpass at jeg slakket enda mer av på farten.
Vi ble nådd igjen av en bil til, og slapp den også forbi. Men omsider var vi nede på den andre riksveien, den som faktisk er en riksvei. Og den var bar! Halleluja, salt og snøsmelting er Fine Greier!
Jeg var lykkelig over å ha overlevd, men også litt stresset. Jeg hadde brukt en time på en strekning som normalt tar 40 til 45 minutter. Så jeg tenkte at nå som jeg er på bar vei, kan jeg ligge i fartsgrensen og komme meg greit fram.
Dengang ei. Jeg la meg i 80, som er fartsgrensen, og tenkte å kjøre jevnt. Men jeg nådde naturligvis igjen en bil som 75 km/t var langt mer passende. Min gamle, litt slitne Honda har ikke noen akselerasjon å skrive hjem om, så jeg bet tennene sammen og la meg bak mens skuldrene strammet seg ørlite grann.
I speilet så jeg en trailer som kom bakfra. Den holdt også fartsgrensen, eller muligens kjørte den litt fortere, så den halte innpå oss. Og her må jeg skyte inn at han i bilen foran, han kjørte ikke jevnt i 75 km/t. Nei, han slakket godt av i alle svinger og strekninger der det var for kort sikt til å kjøre forbi. Men når vi kom ut på rettstrekninger, da gasset han på. Og ujevn kjøring er verre å ligge bak enn de som kjører jevnt sakte.
Traileren fylte hele bakruta mi. Jeg tenkte på sandwich. En sandwich der jeg var pålegget. Skuldrene strammet seg litt mer. Og så begynte han foran å bremse ned.
Etter å ha slakket godt av, satte han på blinklyset. Han skulle svinge av! Til venstre! Dette var på en rettstrekning, og det kom ingen biler imot, så jeg tenkte at han kanskje ville være så snill å legge seg over i venstre fil litt før han skulle svinge av. Sånn for å være hyggelig mot meg og han i traileren.
Men nei. Fyren holdt på plassen sin i høyre fil helt til han tok en nittigraderssving ut på den lille grusveien han skulle over på. Jeg tenkte på det yogainstruktøren sier: “Slipp skuldrene dine ned” og prøvde nettopp det. Som ved et mirakel svingte også traileren av, så jeg hadde plutselig veien for meg selv.
Opp i fartgrensen igjen. Skuldrene strammet seg litt, for nå hadde vi dårlig tid. Og så nådde vi igjen en annen bil som også lå i 75 km/t i 80-sona. Skuldrene strammet seg mer, og yogalæreren forsvant langt bak i underbevisstheten.
Men så var vi der! Vi kunne svinge av fra riksveien og kjøre inn i sentrum, og det så ut til at vi kunne klare tiden. Sånn akkurat. Jeg fant parkeringsplass rett utenfor døra et halvt minutt før timen, og vi kastet oss hesblesende inn på venterommet akkurat i det radioen på venterommet annonserte ti-nyhetene.
Vi rakk det!
