Dette innlegget skal handle om jobb. Og litt selvskryt får jeg plass til med det samme.
Jeg jobber, som trofaste lesere vet, i de yngste klassene i skolen. Skolen vår er med på et prosjekt hvor vi jobber for å øke elevenes ferdigheter i skriving. Og det er ikke alltid lett å finne gode oppgaver som utvikler elevenes kompetanse samtidig som de synes det er greit å drive med det.
I dag lyktes jeg. Dette skoleåret har jeg hatt et løpende prosjekt i naturfag hvor vi gjør et forsøk i måneden, omtrent, og så skriver elevene forsøksrapport etterpå. Ja, du leste riktig.
(Jeg har ikke lagt opp dette slik jeg selv lærte det, da jeg gikk på ungdomsskolen i forrige årtusen. Den gangen fikk vi gjennomføre et forsøk under nøye veiledning fra læreren, og etterpå fikk vi beskjed om å skrive rapport. Ikke så mye som et hint om hvordan en rapport skulle se ut, hvordan den skulle skrives, fikk vi. Vi måtte finne det ut selv. Og dette var før Google, så vi kunne ikke finne maler på internett heller. Etter å ha skrevet rapporten leverte vi den igjen, og så fikk vi den tilbake etter en ukes tid. Det så ut som om læreren hadde rettet den mens han hakket løk og traff fingeren med kniven. Den var temmelig rødflekkete. Så fikk vi påpekt alt som var feil og ikke bra nok. Ingen nevnte det vi faktisk hadde fått til.)
Mine elever får en skriveramme. En skriveramme er en oppskrift på hvordan en bestemt type tekst skal se ut. Så skriver vi rapporten sammen, elevene og jeg. Jeg skriver på tavla, de skriver i bøkene sine. Jeg forklarer hva vi må ha med, og elevene kommer med forslag og innspill.
Forsøket i dag var kanskje like mye matematikk som naturfag. Jeg hadde tatt med noen Barbiedukker og kjøpt masse gummistrikker. Elevene skulle knyte sammen strikker, feste dem i føttene til Barbie og la henne hoppe strikk i trappenedgangen. Oppgaven var å regne ut hvor mange strikker de måtte bruke for at hun skulle få så langt hopp som mulig, men uten å klaske hodet i gulvet.
Først målte de avstanden fra rekkverket ned til gulvet. Så målte de en strikk, og de målte Barbie. Så måtte de tenke litt på at strikker er elastiske og tøyer seg.
Det ble en del prøving og feiling. Noen Barbier døde et par ganger, fordi de klasket temmelig hardt i gulvet. Men elevene hadde det kjempegøy. Lydnivået økte såpass at både rektor og inspektør kom for å se hva som var på ferde. En kollega som skulle gå forbi, ble også stående og se på.
Etterpå skrev vi rapport. Jeg tror ikke det var en eneste elev som tenkte på at de hadde drevet med nokså avansert matematikk i dag. Eller fått masse skrivetrening i en spesifikk sjanger. Men flere av dem kom bort etterpå og sa: “Jeg skulle ønske vi kunne gjøre dette en gang til!”
