Mannens onkel spurte meg før jul om jeg ikke kunne være fjøsnisse på julaften. De ventet besøk av barnebarn, og trengte en nisse på låven. Jeg sa selvsagt ja. Rollen inkluderer mange ting jeg liker godt: Unger, å kle meg ut, jul og høy (som jeg riktignok er allergisk mot, men en Zyrtec på riktig tidspunkt kan utrette mirakler).
Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville bruke maske. Jeg ville sminke meg og være nissekone, og alle masker har jo skjegg. Så jeg sminket meg med røde roser i kinnene, store fregner, annerledes øyenbryn og sota øyne. Så tok jeg på meg rød stillongs, rød ulltrøye, rød fleecekjole, nisselue som moren min strikket til datteren min i sin tid, røde skistrømper og skaller (heter det det? Sånne sko av reinskinn med en tupp ytterst).
Min eldste datter kjørte meg bort. Hun kjørte forbi gården og stoppet i skjul bak låven. Jeg snek meg oppover gårdsveien og prøvde å gå inn i rollen. Jeg hadde bestemt meg for å være en litt engstelig nissekone, med kjappe, rastløse bevegelser. Det var litt vanskelig for de hersens skallene var skrekkelig glatte, og det er mye is og hålke her for tiden. Men Onkel hadde strødd godt, så jeg kom meg opp.
Onkel så meg og kom ut. Han fulgte meg inn på låven og viste meg gavesekken. Han hadde formet høyet til en slags sofa og lagt en striesekk på. Jeg klatret opp, øverst opp i høyet, og la meg der for å “sove”. Så bare ventet jeg.
Jeg hørte skritt. Det var Tante. Hun var alene, og hun var pratsom. Hun visste selvsagt at det var meg, så hun snakket om helt vanlige ting.
“Nå kommer de!” sa jeg, for jeg hørte skritt av flere. Jeg la meg for å sove igjen. Tante oppfattet heldigvis situasjonen og tidde stille. Nå kom de, Onkel, mamma, pappa og barnebarn.
Jeg “våknet” og satte meg opp. Så krabbet jeg rundt i høyet, litt engstelig og usikker. Til slutt lot jeg meg lokke ned av grøt og pepperkaker. Den nydelige, lille jenta ga meg en stor pakke og to pepperkaker. Jeg la stemmen opp og takket veldig.
“Pepperkaker er det nest beste jeg vet,” sa jeg. (Det er selvsagt blank løgn, men hva gjør man ikke for rollen.)
“Det nest beste?” sa mamma overrasket. “Hva er det beste da?”
“Grøt!” sa jeg. (Det er også løgn, men altså, jeg var fjøsnisse.)
Tante ga meg en bolle med grøt. Jeg ble kjempeglad, hoppet litt rundt i høyet og takket veldig. Så dro jeg fram gavesekken og delte ut. En pakke til den lille jenta. En pakke til mamma og pappa. En pakke til Tante. En pakke til Onkel. Han ble så glad at han la armen rundt meg og svingte meg rundt og rundt på fjøsgulvet. Det tåler jeg dårlig, jeg ble svimmel etter tre runder og ramlet overende. Instinktivt prøvde jeg å holde meg fast i Onkel, men han er 80 år og liten og tynn, så resultatet ble at vi ramlet begge to. Jeg på rygg i høyet, han oppå meg. Han lo så han nesten ikke klarte å reise seg, så jeg antok at han ikke hadde brukket lårhalsen.
Omsider kom vi oss opp. Det lå en pakke til i sekken, men det hadde jeg glemt nå i alt kaoset.
“Hvor er nissefar da?” spurte pappa.
“Han er ute og deler ut gaver,” sa jeg. “Det er så mange låver og så mange barn at vi må dele oss, hvis vi skal rekke over alt.”
Da jeg sa det, kom det luskende en nisse opp låvebrua. En mannlig nisse. Denne hadde maske, lue, skjerf, ullgenser og nikkers. Han gikk med stokk og skalv i knea. Jeg tok rennefart og kastet meg rundt halsen på ham.
“Nissefar!” jublet jeg. Alle lo.
Han hadde to godteposer i hånden, og nå ga han dem til den lille jenta. Hun sto der og stirret med store øyne. To nisser! Jeg tok nissefar i handa og dro ham med meg bort til høyet, så satt vi der. Jeg ga ham en pepperkake og tok den andre sjøl, og så dyttet Tante sekken bort til meg og hveste at det lå igjen en pakke. Jeg tok den opp. Den var også til jenta. Jeg spurte om det var hun som hadde baktdisse pepperkakene. Hun nikket med store øyne.
“Det er de beste pepperkakene jeg har spist,” sa jeg. “Du fortjener en gave til som lager så gode pepperkaker.” Så ga jeg henne gaven.
“Hvor er nissebarna da?” spurte pappa.
“Å, de må være alene hele julaften de,” sa jeg og gjorde stemmen trist. “For vi må ut og dele ut gaver.”
“Var det du som hjalp meg å finne juletre?” Spurte onkel. “For jeg kunne ikke finne noe tre i år, men plutselig sto det et oppe ved nissesteinen.”
Jeg nikket.
“Ja, det var jeg. For jeg så en gammel stakkar som gikk og lette og lette, og ikke fikk øye på det aller fineste treet som sto rett foran øynene på ham. Så da hogde jeg det ned og satte det slik at han skulle finne det.” Alle lo, Onkel lo mest over at jeg kalte ham en gammal stakkar. Men hei, slik går det når man river nissen overende i høyet!
“Finnes det noen låver dere kan sove i nå for tida?” spurte Onkel videre. “Eller må dere ligge på rundballene ute på jordet?”
“Hå nei, der er det alt for mye elg,” sa nissefar. “Det finnes nok låver til at vi skal finne et sted å hoppe i høyet!” Jeg knakk helt sammen og lo så tårene trillet.
Nå gikk mamma, pappa, barnebarnet og Tante inn. Nissene og Onkel ble alene igjen, og nå la nissefar stemmen tilbake i vanlig leie. Da kjente jeg ham igjen. Han unnskyldte seg veldig for at han bare hadde dukket opp på den måten, men jeg sa at han kom på akkurat riktig tidspunkt. Han var prikken over i’en.
Det hele endte med at Onkel kjørte meg hjem og mannen min plukket høy av meg.
God jul!
