Jeg er redd tannleger. Jeg vet ikke helt hvorfor, for nå til dags er tannleger hyggelige mennesker som er rause med bedøvelsessprøyter. Men likevel.
Jeg skulle trekke en visdomstann. Tannlegen hadde presset på i to år, og i høst skjønte hun at jeg nok aldri kom til å gjøre det frivillig. Så hun satte makt bak kravet og booket meg inn på en time. Med lappen i handa tumlet jeg ut derfra.
I dag vendte jeg tilbake for å få trukket denne tanna. Det var ikke “min” tannlege som skulle gjøre det, men en av de andre tannlegene som jobber der. Han fremsto som ung, hyggelig, mild og snill, men altså, han er tannlege og man vet jo aldri.
Hvorfor vil noen bli tannlege egentlig?
Han snakket om bil. Jeg har en Tesla, han har en Tesla. Og han var like begeistret som det jeg er. I mens kom han med en bomullsdott med litt salve på, som han la inn i munnen min. Det var for å bedøve tannkjøttet før han skulle sette bedøvelse. Så ventet vi noen minutter. Så satte han en sprøyte med bedøvelse. Så ventet vi enda noen minutter før han satte enda en sprøyte med bedøvelse.
Hele prosessen tok en halv time. Jeg tenkte med gru på hvor lenge jeg skulle ligge i denne stolen hvis resten av prosessen skulle gå like sakte.
Resten av prosessen tok ti minutter. Han bendte litt på tanna, så dro han i den. Så hørte jeg et lite klirr, og han ba assistenten plukke opp tanna fordi den hadde ramla på gulvet.
“Nå er den ute,” sa han og smilte.
“HÆ?” kvekket jeg. “Sæjjiøst?” (Det er vanskelig å snakke rent med munnen bedøvet og fylt opp av spyttsugere og bomull.)
Han lo litt. Jeg har gruet meg i ukevis for noe som tok ti minutter.
