Jeg roser meg ikke av å ha god stedssans. Her hjemme kan jeg gå i timesvis og fortsatt vite hvor jeg er. På fjellet for eksempel. Men det er fordi terrenget er åpent og du ser langt og vidt. I tillegg bor vi i en skråning, og er du usikker kan du bare gå nedover. Da ender du enten opp ved elva som flyter i dalbunnen, eller du treffer en vei før du kommer dit.
Jeg har alltid strevd med å lære meg venstre og høyre. Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at venstre hånd var den som var nærmest vinduet når vi satt i klasserommet. (Jeg er så gammel at vi satt enkeltvis på hver vår pult, i rekker, med ansiktet vendt mot læreren og tavla. Ikke noe grupper eller hestesko-formasjon der altså.)
Huskeregelen fungerte fint. Så lenge jeg satt i klasserommet. Og det er bare å innse det, man sitter ikke hele livet på den samme gamle pulten som man satt på da man gikk i andre klasse. Faktisk tilbringer man langt mer tid utenfor klasserommet enn i.
Min strategi ble å lukke øynene og late som jeg satt i klasserommet. Jeg kunne se for meg pultrekkene, tavla og vinduene og dermed fant jeg ut hvilken hånd som var venstre.
Den strategien fungerte også fint i noen år. Men så skulle jeg ta kjøretimer og (forhåpentligvis) få førerkort. Kjørelæreren min hadde en vane med å si henslengt: “Ta til venstre i neste kryss” eller “sving til høyre ved det gule huset”. Da kunne jeg ikke lukke øynene (jeg satt bak rattet, altså!) og tenke meg tilbake til klasserommet. Det hendte jeg bommet og vi havnet på helt andre steder enn der kjørelæreren hadde planlagt, for å si det slik.
Etter hvert som jeg ble enda eldre, fikk vi gps i bilen. Damen (den første gps’en vi hadde, hadde damestemme), sa alltid ting som: “Om 100 meter, sving til høyre”. Men det fungerte fordi den også viste en pil i displayet så jeg skjønte godt hvor jeg skulle kjøre.
Verden har gått enda lenger. Gps’en vi har nå, er orientert mot nord. Som et hvilket som helst annet kart. Så der kan jeg altså oppleve at pilen som viser bilen og bilens kjøreretning, går skrått nedover skjermen. For eksempel. Og da må jeg forholde meg til at den sier: “Sving til høyre om 100 meter” uten at jeg helt vet hvor høyre er. For selv om veien jeg skal følge er blå på bilens kart, så må jeg da snu det inni hodet mitt. Og da må det snus i riktig retning.
Jeg er 48 år. Jeg tror jeg snart skal prøve å lære meg høyre og venstre.
