Jeg er opptatt av nøyaktighet og det å være presis. Jeg er en sånn som hater å komme for sent, og jeg vil heller sitte ti, femten minutter på stasjonen og vente på toget, enn å komme heseblesende i siste liten, hoppe ut av bilen mens toget står der og kaste meg inn i den nærmeste vogna samtidig som konduktøren blåser i fløyta. Jeg kommer på jobb 45 til 60 minutter før jeg må. Jeg liker å ha god tid, henge fra meg jakka og ordne meg en kopp te. Rusle inn på klasserommet og finne fram bøker og utstyr.
Jeg underviser blant annet i matematikk. Det liker jeg godt. Der er det systemer og orden, ett riktig svar og resten er feil. Jeg lager ukeplaner og årsplaner, strukturerer dem med læringsmål og følger opp at elevene har lært det de skal.
Og jeg, den nøyaktige og strukturerte, kan drive min mann til fortvilelse med min unøyaktighet og tåkete svar. Det handler om baking og matlaging.
Har du arvet noen oppskrifter fra bestemora di? Det har jeg. Uten unntak står det i dem “hvetemel til passe deig”. Mannen min vil gjerne ha klarere instruksjoner enn det. “Jammen, hvor mye mel?” kan han spørre. Og jeg svarer, til hans store fortvilelse (eller irritasjon): “Du må bare ta i litt og litt, og så merker du når deigen blir passe. Den skal kunne kjevles ut. Men ikke ta for mye, da blir det tørt.”
I 2016 skulle man kanskje tro at man hadde litt bedre måleenheter enn “sånn passe”, “ikke for mye” eller “litt om gangen til det blir nok”. Vi har vekter som kan måle forskjellen på atomer. Vi har instrumenter som kan måle lengdeenheten nanometer (og det er veldig, veldig smått).
Min kjære mann: Du må nok likevel finne oppskriftene dine andre steder enn i min håndskrevne kokebok hvis du vil ha nøyaktighet og presise måleenheter. Jeg er nemlig så gal at jeg kan finne på å måle opp bakepulveret med en vanlig teskje fra bestikkskuffen, og ikke den spesialdesignede måleskjeen fra Tupperware.
