Tenåringen, mitt nesteldste barn, er hjemme på høstferie. Været var flott, så vi ble enige om å ta en ridetur sammen. Hun tok den hvite prinsessehesten, jeg tok nordlandshesten. I sommer ble hestene mye brukt, men nå har de fått litt dårligere kondis.
Vi startet rolig i skritt, det er viktig å varme opp. Etter hvert travet vi en liten strekning, før vi skrittet igjen. Så slo vi inn på skogsbilveien og der tok vi oss en rask galopp. Så skritt igjen ned en bakke, før den hvite prinsessehesten løp avgårde med tenåringen.
Nordlandshesten ville ikke være igjen alene bak er, så han kastet seg framover med et bukkesprang av glede. Og så raste vi etter, og holdt faktisk på å nå igjen tenåringen og prinsessehesten. Da la nordlandshesten inn et ekstra stort bukkesprang. Jeg mistet den ene stigbøylen, og kjente salen begynne å skli.
Jeg kjempet for å holde hestens hode oppe, sånn for å forhindre nok et bukkesprang. Jeg innså at jeg ikke ville greie å holde meg på hesteryggen hvis han gjorde det igjen, med salen litt på skjeve og uten stigbøyle på høyre fot. Jeg prøvde desperat å tråkke salen over, holde hestens hode oppe og finne igjen stigbøylen med høyre fot.
Heldigvis har han litt dårlig kondis, så farten var i ferd med å gå ned. Og jeg fant stigbøylen og fikk bedre kontroll. Og til sist fikk jeg stoppet ham, så jeg hoppet av og fikk rettet opp salen og strammet gjorden.
Etter flere galoppstrekker kjenner jeg at det er lenge siden jeg har ridd, men det skal ikke bli lenge til neste gang.
