(Overskriften uttales med tjukk l. Jeg bare nevner det.)
På fredag kom endelig! sekstenåringen hjem etter sin første uke på hybel. Toget var naturligvis forsinket, og bussen hadde ventet nesten helt til toget kom. Men hun fikk skyss fra stasjonen til sentrum.
Det fine med å bo i ei lita bygd, er at alle kjenner alle. Og da får du hjelp, når du trenger det.
Nå har vi hatt en helg sammen, en helg der livet vendte tilbake til det normale. Dunk-dunk-musikk fra kjelleren når tenåringen våknet. Bestevennen på besøk. Bråk og latter og rideturer.
Og jeg? Jeg har støvsugd og vasket, bakt brød og skiftet på senger. Vasket klær og jagd sau. Det vanlige, altså. Og i efta drar hun, og i morgen er det hverdag igjen. Den nye hverdagen.
Hverdagen med ett barn hjemme, og to på hybel.
Jeg hadde så stor aldersforskjell på barna mine at jeg ikke forsto at dette kom til å skje. På et eller annet vis trodde jeg de ville være små alltid.
