Sønnen min og jeg var på vei hjem søndag kveld. Vi hadde kjørt noen timer, da mannen min ringte. Han kunne opplyse meg om at det sto noen fremmede sauer i fjøset, og at eieren ikke kunne hente dem før dagen etter og kunne jeg vennligst fore dem slik at de ikke sultet?

Dette skjønte jeg lite av. Alle sauer, med unntak av syke og skadde, er på beite på denne tida. Og hvorfor i all verden skulle fremmede sauer slå seg til å vårt fjøs?

Mannen min forklarte tålmodig. Naboen hadde satt sauene inn, og så var det noe med naboens sauer og han hadde ringt til de fremmede sauenes eier og i det hele tatt.

Jeg skjønte enda mindre, egentlig. Men fant ut at jeg heller skulle fokusere på det vesentlige: Kunne jeg fore disse sauene? Jeg er ikke faglært bonde, men å fore sauer er ikke akkurat rakettforskning. Jeg sa ja. Kan jo ikke la dyra sulte, uansett hvorfor de blir stengt inne i mitt fjøs. “Gi dem litt høy,” sa mannen min og la på.

Jeg var sliten. Da vi kom hjem, bar vi inn alle sekker og bager og vesker, og så tok jeg på meg støvler og raskt-inn-i-fjøset-og-ut-igjen-jakka mi og gikk for å fore sauer.

Fjøset og låven hos oss er i ett bygg. Atskilt av en vegg, med ei dør. Jeg åpnet denne døra, og da kom jeg ut i låven. På min venstre side lå silokummen med masse silo, og på høyre side høytørka med masse høy. Rett fram var døra ut, og den står åpne når høytørkeviftene går.

Dagens begrep: Høytørkeviftene. Dette er store, kraftige, vifter som blåser luft fra undersiden og opp gjennom høyet, for å tørke det. Den lufta som blåses inn må ut et sted, og derfor står døra åpen.

Jeg tok med meg et raust fange med høy. I en av bingene lenger bort sto ei enslig søye. Det var den eneste sauen i fjøset, og den virket litt urolig. Selvsagt. Sauer liker ikke å være alene på fremmede steder. I likhet med meg.

Jeg snakket rolig og vennlig til søya mens jeg ruslet bortover mot bingen med høyet i armene. Planen nå var å legge høyet på forbrettet, godsnakke litt med henne og så komme meg inn igjen så fort jeg bare kunne.

Da jeg nærmet meg spratt søya ut av bingen. Over gjerdet. Den tok ikke fart eller noe, den bare hoppet ut. Og mens jeg sto der, fremdeles med høyet i armene, løp den ut i låven og videre ut i friluft.

Jeg slapp høyet og løp etter. Søya virket enda reddere og mer urolig nå. den løp rundt og så ut som om den hadde mest lyst til å hoppe over ferista. Jeg ringte mannen min. “Du må nå bare prøve å få den inn i fjøset igjen,” sa han. Jo takk.

Jeg ringte svigers. De er spreke og svigerfar har drevet med sau i alle år og burde kunne dette her. De var ikke hjemme.

Jeg hentet en bøtte og tok oppi litt kraftfor. Jeg ristet bøtta. Skrangle skrangle av kraftfor. Både våre sauer og hester kommer løpende når de hører den lyden. Ikke denne søya. Lyden av kraftforbøtta virket som en haglladning i ræva på henne. Hun løp, heldigvis bare rundt til baksiden av garasjen.

Jeg ringte naboen. Slik går det når Marianne skal gjøre ting hun ikke kan.

Naboen visste hva han drev med. Han startet med å sperre av ferista. Og som om hun kunne lukte at her kom det en mann som hadde greie på sauer, kom søya ruslende bort til ham. Uten videre om og men lot hun seg drive inn i fjøset. Vi fikk henne inn i bingen, men der var det slutt. Jeg stengte dørene, for denne søya hoppet ut og inn av binger i en rasende fart.

Først ut av binge 9, der vi hadde satt henne, løp ned naboen på veien og hoppet inn i binge 1. Naboen etter. Søya ut av binge 1, og inni binge 9 (jeg hadde satt opp ei grind for å lede henne inn), og byks! ut av binge 9. Naboen etter, søya, som følte seg innestengt mellom naboen og døra, hoppet inn i binge 12. Der lot vi henne stå.

Vi trakk oss litt unna og så på hverandre. Naboen ristet litt på hodet. “Det er ikke mye vi får gjort med dette,” sa han. Jeg hadde dårlig samvittighet for at hun ikke hadde mat – høyet lå i binge 9 -og det sa jeg. Naboen ristet på hodet igjen. “Hun fikk tilbudet!” sa han bestemt. Vi stengte alle fjøsdører skikkelig, slukket lyset og gikk.