“Hei! Hvor har du vært i ferien da?”

Høres det kjent ut? En standardreplikk når man kommer tilbake på jobb dette. Men i dag leste jeg noe i avisa som fikk meg til å tenke litt videre på dette. Og i år kan jeg svare litt annerledes enn jeg pleier.

Denne sommerferien har jeg vært i Danmark med familien. Jeg har vært på hytta med familien, og samtidig var jeg i Australia med Don og Rosie.

De som kjenner meg vil nok sikkert lure på hvem Don og Rosie er. Don og Rosie er ikke virkelige personer. De er hovedpersonene i boken “Prosjekt Rosie” som jeg hadde med på hytta.

Noen ganger leser du en bok og forsvinner inn i den. Det skjedde med meg da jeg leste “Prosjekt Rosie”. Personene blir på en måte virkelige, selv om jeg jo naturligvis vet at de ikke finnes. Miljøet de lever i blir virkelig, bipersonene i boka blir virkelige.

Jeg hadde samme opplevelse da jeg leste “En mann ved navn Ove”. Jeg følte at jeg var i Sverige, i Oves lille nabolag. Jeg ble kjent med personene i boken. Jeg følte deres følelser, på en måte.

Det er det litteratur gjør med deg: Den gir deg dine egne bilder, dine egne følelser og den gir deg opplevelser du ikke har opplevd på ordentlig.