På skolen der jeg jobber har vi noen tradisjoner som vi holder vedlike hvert år. En av disse tradisjonene er pilegrimstur. Den er lagt til ett bestemt klassetrinn, og det er en ganske fast rutine for gjennomføring.

Vi tar buss fra skolen, og går et stykke av pilegrimsleia fram til en kirke. Strekningen er på ca 6 kilometer. Vi avslutter med å gå inn i kirken, før vi tar buss tilbake til skolen. På forhånd forbereder vi oss ved å lese en bok som heter Pilegrimsgang til Nidaros, vi spikker pilegrimsstaver og vi lærer masse om pilegrimer.

I tillegg til spikking, lesing og undervisning om pilegrimer hadde jeg prøvegått turen, fordi det er litt vanskelig å finne starten. Jeg tok med en venninne og gikk turen to dager før klassen skulle i vei. Så jeg følte meg flink og godt forberedt.

Vi var fire voksne som skulle gå sammen med klassen. Jeg, selvfølgelig, og en kollega. Fordi inspektøren sa at vi måtte være to, i tilfelle det skulle skje noe. Og så kom det en mor og en bestemor som også hadde lyst og anledning til å være med.

Alt gikk etter planen. Vi ruslet gjennom skogen, så på dyregraver og landskapsformer fra istiden. Og vi tok matpause ved de gamle tuftene etter et sælehus fra middelalderen. Vi leste opplysningsskiltene langs stien, og vi så på sjeldne planter.

Så kom vi fram til kirken og der hadde vi kjempeflaks. Der sto en kirketjener som tilfeldigvis var innom, og han var blid og hyggelig og slapp oss inn. Og han kunne fortelle mye mer om denne kirken enn det jeg hadde kunnet klare, så jeg var strålende fornøyd. Helt til min kollega sa, høyt og tydelig: “Vi har pleid å synge en sang når vi er i kirken da.”

De som kjenner meg vet at jeg ikke er noen sanger. Jeg synger ikke rent, jeg kan ikke noter, jeg spiller ingen instrumenter. Likevel er jeg da blitt satt opp som musikklærer, forstå det den som kan. Så min kollega fortsatte: “Ja, det er nå du som er musikklærer. Jeg vet ikke hvilke sanger klassen kan.”

Det var et veldig tydelig hint. Og jeg satt der foran alteret og kjente hodet mitt bli helt tomt. Den eneste sangen jeg kom på, var Brakar-hallingen fra Brakar og Joanna. De som kjenner til musikkspillet, vet at denne sangen ikke akkurat er sakral. Så jeg holdt munnen min lukket. Blikket jeg sendte kollegaen min var temmelig desperat, tror jeg. Men uten hell. Hun var nådeløs. “Du kan vel foreslå en sang, Marianne, du som kjenner klassen best og vet hvilke sanger de kan.”

Det kunne jeg ikke. Men kirketjeneren sa: “Kan dere den som heter Måne og sol?” Lettet hengte jeg meg på forslaget hans. “Ja, dere lærte vel den på Tårnagenthelgen?” Snakk om ledende spørsmål. Ungene sa selvsagt ja.

Jeg satte i gang. Nå skammet jeg meg ikke engang over å synge falskt foran en mamma, en bestemor og en fremmed kirketjener. Jeg ville bli ferdig med det og komme meg ut. Så jeg sang.

“Måne og sol, skyer og vind, og blomster og barn, skapte vår Gud.”

Og der var det bråstopp. Jeg husket ikke teksten videre. Nok et jernteppe. Og da jeg sluttet å synge, sluttet ungene også. Og da oppdaget jeg at ingen av de andre voksne sang. Det ble pinlig stille, hodet mitt virket ikke og ingen hjelp oss videre.

Kirketjeneren spratt opp fra kirkebenken og hentet salmebøker. Han delte dem ut mens jeg så på klokka. Kom ikke bussen snart? Jeg ønsket meg vekk, langt langt vekk og helst for et kvarter siden. Men nå hadde kollegaen min funnet nummeret til sangen og forkynte det høyt. Ungene bladde i boka og endelig kom vi oss gjennom sangen.

Ikke før hadde siste strofe tonet ut, før jeg spratt opp og erklærte at nå må vi gå, bussen kommer halv to og tusen takk for omvisningen. Men kollegaen min var ikke ferdig. På vei ut oppdaget hun en gjestebok. “Vi må skrive navnene våre i boka!” Men jeg var veldig ferdig med denne kirken, og jeg sa: “Du kan vel skrive en litt generell hilsen fra klassen. Gjør det du, det går raskere.” Forbausende nok aksepterte hun dette, men kirketjeneren kom hakk i hæl og han insisterte på at ungene skulle skrive selv. Og det ville de gjerne, og den som kjenner småskoleelever vet at at det går ikke fort. Bare det å stille seg i kø er et stort prosjekt.

Jeg pustet lettet ut da vi endelig var på vei ned kirkebakken (haha) mot veien. Det sto bussen og ventet, og sjelden har det vært så deilig å sette seg ned.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.