Jeg har lest et sted at de første klokkene som ble laget hadde bare en viser. Timeviseren. Det er vel noen hundre år siden, og for meg viser det at den gangen hadde de et annet sags samfunn. Misforstå meg rett, de jobbet nok sikkert minst like hardt og mye som vi gjør, men kanskje på en annen måte. Livet deres var vel mer styrt at sola og dagslyset enn av klokka. Det var sikkert bare de aller rikeste som hadde klokke, uansett.
Jeg har mange klokker. På veggen på kjøkkenet, et gulvur i stua, vekkerklokke ved senga. Et armbåndsur. Det sitter alltid på høyre håndledd. Høyra ja, enda jeg ikke er venstrehendt. Det er en annen historie. Kanskje jeg skriver den her en gang.
Jeg er opptatt av å være presis. Jeg er opptatt av minutter. Hvis jeg inviterer folk på middag klokken 17.00 er maten ferdig kl 17.02. Skal jeg ta toget sånn at noen må kjøre meg på stasjonen (det går ikke busser her), så vil jeg være der senest ti minutter før toget skal gå. Har jeg en avtale med noen klokka sju, er jeg kjempestresset og lei meg hvis jeg ser at jeg kommer fem over.
Mannen min er mer avslappet. Hvis han inviterer folk på middag kl 17.00 synes han det er helt innafor at de kommer 17.30. Kanskje må de til og med vente litt på maten da. Ti minutter fra eller til, pytt pytt.
Jeg er lærer. På jobben min forholder vi oss til skoleklokka. Jeg jobber med de yngste elevene, og når den skoleklokka ringer er det friminutt. Da styrter de på dør, og det skal meget vektige grunner til for å holde dem inne. Det er i hvert fall ikke mulig å få gjort noe etter at det har ringt.
Derfor er jeg alltid i forkant. Derfor vet jeg at jeg må avslutte og gi de siste beskjedene to minutter før det ringer. Derfor har jeg, som alltid har vært presis, blitt helt ekstrem.
Armbåndsuret sitter der, på mitt høyre håndledd, alltid. Selv om bortimot alle andre i hele verden bruker mobil i stedet for klokke nå. Det kommer nok til å sitte der resten av mitt liv.
