Det hender jeg går på trynet. Det er derfor alle treningsbuksene mine (unntatt en, den nyeste) har hull på knærne.
Når jeg sier “går på trynet” mener jeg altså ikke å ramle og lande med ansiktet først. Jeg mener ganske enkelt å ramle. Forover. Da jeg spilte volleyball i min ungdom, fikk jeg alltid beskjed av trener’n om å kaste meg på magen. Jeg lærte det aldri. Hvem gjør sånt, liksom? Hiver seg i gulvet med magen først? Jeg landet alltid på knærne. Hver eneste gang.
Og jeg gjør det fremdeles. Jeg spiller ikke volleyball lenger, men jeg lander alltid på knærne. Det er en refleks hos meg, kanskje ikke en innebygget, mer en jeg har trent opp.
På 16. mai var været bra, så vi bestemte oss for å grille. Ute, så klart. Så med hjelp av ungene dekket jeg på og fyrte opp grillen. Alle hjalp til, løp ut og inn og bar ut mat, tilbehør og dekketøy.
Etter maten begynte jeg å rydde av. Og selvsagt gikk jeg på trynet. Med tre glass i venstre hånd og to tallerkener i høyre gikk jeg opp den lille stentrappa vi har i hagen. Og snublet noe så grundig. En tallerken knuste. Mirakuløst nok holdt den andre tallerkenen og alle tre glassene.
Jeg endte opp med skrubbsår på kneet, selvsagt. Men ettersom jeg hadde shorts gikk det ikke hull på noen bukse. Denne gangen.
