Det er 16 år siden.

16 år siden jeg våknet en grytidlig morgen og kjente at noe var rart og annerledes. Det endte med en ambulansetur til Tynset sjukehus, med en liten stopp underveis på Plassen i Alvdal. Jordmor kom i drosje for å møte oss.

I -29 grader ble jeg trillet inn på fødestua og der kom lille Astrid til verden. Helt nydelig.

Det føles ikke som om det er så lenge siden, at jeg satt der i senga på sykehuset med den bittelille babyen i armene mine. Det er ikke lenge siden vi kom hjem og jeg trillet barnevogn rundt i Folldal sentrum.

Det er ikke så lenge siden at vesle Astrid begynte i barnehage. Det føles som om det var i går at hun kom hjem fra skolen, en måneds tid inn i første klasse. Hun kom dansende inn og jublet: “Jeg kan lese! Jeg har lært å lese! Vi var i kirka, og da viste Marit (læreren) med det på en sånn stein!” Jeg var imponert: “Lærte du å lese på en gravstein?” “Ja! Og jeg kan skrive også! For Marit har sagt hvordan jeg skal gjøre det! Kan jeg få et ark?”

Hun fikk et ark. Og et til. Hun skrev og skrev. “Talik. Polti.” Hun fylte ark etter ark.

Det er ikke lenge siden. Nå kan den vesle jenta sitte bak rattet i en bil. Hun en snart ferdig med grunnskolen og leser langt mer avanserte tekster enn dem du finner på gravsteinene utenfor Folldal kirke. Hun sprer glede og kjærlighet.

Jeg er så veldig veldig glad i deg, Astrid, og jeg er så ufattelig stolt av deg. Du er helt fantastisk.