Jeg har et problem, og jeg må slutte. Men jeg har innsett at jeg er langt mer avhengig enn jeg trodde. Jeg har alltid sagt lett overlegent: Hah, dette er ikke noe problem! Jeg kan slutte når jeg vil!
Men så lett er det visst ikke. Hør bare her: Jeg var innom Europris for å kjøpe toalettpapir. Kun det, Jeg skulle ikke ha noe mer. Ikke noe annet. Men ops, da jeg kom i kassa viste det seg at jeg plutselig hadde handlevogna full av garnnøster. Jeg sverger, jeg plukket dem ikke med meg med vilje! De lå i hylla i ropte på meg, men jeg hadde faktisk ikke tenkt å ta med noen. Det er helt sant. De må ha krabbet ned i handlevogna av seg selv.
Tidligere i vinter var jeg på Nille. Det endte med en hel pose full av alpakkagarn. Det er jo så mykt og godt! Og nyttig er det også, for nå strikker jeg genser til sønnen min. Okei, så kjøpte jeg kanskje litt mye garn, men jeg skal nok bruke restegarnet til noe fornuftig. Før eller senere skal jeg det.
Jeg har fire kasser på kontoret med restegarn. Jeg rydder i dem jevnlig, og sender med moren min noen nøster. Hun strikker sokker til barna mine. Det kommer til nytte!
Min avhengighet er garn. Jeg elsker å strikke, men jeg kjøper kanskje litt mer garn enn jeg trenger og burde. Men hallo, noen røyker og noen drikker. Jeg kjøper garn. Ikke får jeg kreft av det og ikke må jeg holde meg unna bilkjøring i timesvis etterpå.
Jeg kan slutte når jeg vil. Men jeg vil ikke.
