David Bowie er død.
Jeg oppdaget denne fantastiske artisten på begynnelsen av 1980-talet, nærmere bestemt 1983. Da ga han ut albumet Let’s Dance, og jeg var hekta.
Albumet fungerer som popmusikk, men Bowies særegne stemme drar deg inn i et annet univers. Slev den lettbente poplåten China girl blir noe helt spesielt på grunn av hans stemme.
Jeg er ingen musikkritiker. Jeg er ikke spesielt musikalsk av meg, og jeg har ikke greie på stemmer, noter, harmonier og slikt.
Jeg er en helt vanlig dame, og hvis det finnes noe slikt som musikalsk dysleksi, så har jeg nok det. Men jeg liker å høre på musikk, i hvert fall noe musikk. Og for meg ble David Bowie inngangen til voksenmusikken. Dette var virkelig saker. Musikken var helt annerledes enn den tannløse popmusikken fra filmen Grease, for eksempel. Tekstene betød noe, og jeg følte at dette tok meget langt skritt videre i utviklingen fra barn til voksen.
Jeg kjempet hardt for å få reise på konsert etterpå, men jeg var fortsatt så ung at min mor nektet – og hun var i sin fulle rett. Bowie kom heller ikke til Norge, så det nærmeste var Nya Ullevi i Göteborg – eller var det Stockholm? Jeg er omtrent like god i geografi som i musikk…
Det er lenge siden jeg hadde veggene mine tapetsert med David Bowie-plakater, men fremdeles har jeg noen spesielle sanger jeg må høre på. For eksempel blir det ikke jul uten at jeg hører den fantastiske duetten med Bing Crosby. De synger hver sine sanger; vever to sanger sammen til ett og får det til å funke. The little drummer boy/Peace on Earth. Søk den opp på Youtube.
Bowies særegne stemme har fulgt meg siden 1983.
