Jeg er mørkredd. Har vært det siden barndommen.

En annen sak (som henger litt sammen med det å være mørkredd) er at jeg liker å se på litt, hva skal man kalle det? Rare tv-programmer. Kanaler som TLC (romantikk og pene kjoler) funker fint. Det skremmer meg ikke. Men H2 som jeg også ser på… H’en står for History, og den første gangen jeg zappet meg innom kanaler tenkte jeg at jeg skulle få se programmer om gamle dager, vikinger og mayaindianere og ruiner og slikt.

Nå er det ikke helt sånn på den kanalen. De sender ut mye rart, og kanskje det rareste (men bare kanskje) er et program som heter Ancient Aliens. Det handler om en teori om at jorden i gamle dager fikk besøk av vesener fra verdensrommet. I tillegg til å legge fram rare teorier og “beviser” for dette, hevdet de også i programmet at disse romvesenene hadde paret seg med mennesker.

Resultatet av disse seksuelle forholdene var barn, selvsagt. De snakket om to typer barn: Stjernebarna, med en høyt utviklet intelligens og en enorm godhet og kjærlighet. Disse skal redde jorden.

Så var det den andre typen: Svartøyde barn. Disse barna var ikke snille og skal ikke redde jorden. De banker på døra di og spør om å få et glass vann eller låne telefonen. Slipper du dem inn, stjeler de sjelen din. De ser ut som vanlige barn, med ett unntak: De har helt svarte øyne. Pupillen, iris og det hvite i øynene var helt svart. De viste selvsagt film av dette.

Og jeg blir redd. Jeg gikk tur med bikkja. Det er november og mørkt. Så med refleksvest og hodelykt tusla vi i veg. Oppi bakkene her så jeg et glimt av refleks. Så jeg ropte (litt svakt og skjelvende): Hallo? Men jeg fikk ikke svar. Og vedkommende med refleks sto helt stille, og jeg hadde ikke briller på så jeg så ikke så godt.

Jeg tok bikkja og løp. Jeg er ikke modig. Jeg er temmelig mørkredd. Vi løp hjemover. Eller, det er nå en sannhet med modifikasjoner. Jeg er den stolte eier av en hanhund, og hver gang jeg ser et tre eller en busk eller en stolpe så ser han en do. Så det stoppes og tisses. Igjen og igjen.

Hjem kom vi. Nakkehårene strittet og jeg fantaserte om svartøyde barn som skulle stjele sjelen min.Ja, jeg vet. Jeg synes også det høres tåpelig ut. Men det er fordi jeg sitter inne i stua mi og skriver dette. Med lyset på.

Noen dager senere kjørte jeg samme vei i dagslys. Nå vet jeg hva jeg så. En hytteeier har satt opp en stolpe med husnummerskilt på…