Jeg leste en artikkel på klikk.no som fikk meg til å tenke litt, men jeg tenkte kanskje litt annerledes på dette enn journalisten ville ha meg til å gjøre.
Hun skrev om at dagens barn er blitt så passive og tilbringer masse tid foran en skjerm. Fritiden er ikke lenger synonymt med frileik med naboungene, men SFO og organiserte aktiviteter. Unger kjøres og hentes, og foreldrene står på sidelinjen og heier selv på en helt vanlig fotballtrening en helt vanlig, grå mandag i oktober.
Da jeg var barn, for en evighet siden, syklet vi til trening og fritidsaktiviteter. Hadde det dukket opp en mamma eller en pappa på sidelinjen hadde vi trodd det hadde klikka for vedkommende.
I dag må du, som forelder, stille opp på alt slikt, ellers er du en dårlig mor eller far.
Jeg sporer av. Må prøve å dra meg tilbake på sporet. Skal vi se, jo, det handlet om Halloween. Klikk-journalisten skrev at hun syntes det var fint at barna planla utkledning og la vekk skjermene sine en stund, og det er jeg enig i.
På Klikk og også andre nettsteder, har jeg lest gjentatte oppfordringer fra voksne om å ta godt i mot barna, vær hyggelig, del ut godterier. Jo da, men hvorfor skal ikke ungene få oppleve en sur voksen som slenger igjen døra rett foran nesen på dem? Er ikke det også en del av det å vokse opp? Å lære at ikke alle voksne står klar med godteskåla på ditt minste vink. Å få erfare at det du synes er morsomt, faktisk ikke er det for alle. Å lære at du ikke er universets midtpunkt.
I min barndom fantes ikke Halloween. Jeg husker jeg leste om det i en Donald-historie en gang, men jeg greide ikke helt å relatere meg til disse merkelige greiene. I stedet gikk vi julebukk. Og ganske riktig, noen steder ble vi bedt inn og fikk godterier. Vanligvis julekaker eller en mandarin. En sjelden gang en sjokoladebit fra en allerede åpnet konfekteske. Andre ganger ble vi blankt avvist på trappa. De som så at det sto julebukker på trappa, smelte døra igjen rett for nesen på oss og vi kunne høre at de vred nøkkelen om i låsen. Da var det å gå videre til neste hus, mens vi småfniste litt av de rare folka i nummer fjorten som var redde! for julebukker. Det var jo bare oss, og vi visste godt at vi ikke var farlige. Med årene lærte vi hvilke hus vi kunne gå til og bli tatt godt imot, og hvilke hus vi like gjerne kunne hoppe over.
Dagens barn skal for all del ikke oppleve noe slikt. Får de døra smelt igjen foran seg på Halloween kan de få livslange traumer, virker det som. Det skrives både her og der om kjipe voksne som ikke unner barn å ha det gøy, og ta for all del godt imot MITT barn da, ellers blir han/hun så lei seg.
Bare sånn for å ha sagt det: Jeg liker Halloween. Jeg baker kaker, kjøper godteri og inviterer hele klassen til ungene mine til Halloweenfest. Kommer det noen på døra, så får de godteri. Men det kommer ingen på døra, for vi bor oppe i en bakke og langt unna naboer. Likevel tenker jeg at ungene også må lære seg at de i nummer fjorten smeller igjen døra rett for nesen på utkledde monstre, og at det faktisk ikke er verken farlig eller traumatiserende.
Vi oppdrar en generasjon som forventer applaus og jubel og full støtte fra omgivelsene for omtrent alt de gjør. Jeg tror ikke det er bra. Jeg tror unger også trenger litt motstand. De trenger å erfare at det finnes kjipe voksne. De trenger å erfare at ikke alt de gjør er overveldende fullstendig fantastisk hele tiden. For hvordan skal de greie å tåle litt motstand senere i livet, når curlingforeldrene gjennom hele deres oppvekst koster unna hvert minste lille hinder på deres bane, slik at de skal kunne gli uhindret gjennom livet?
