Etter en veldig koselig tur til Kristiansand i høstferien satte jeg meg ned og skrev et brev. Et godt, gammeldags brev. Skrevet med kulepenn på gammeldags papir. Ruteark, siden jeg ikke hadde brevpapir.
I gamle dager, da jeg var ung, fikk vi av og til brevpost til jul og bursdag. Brevpost, det var da en eske eller mappe som inneholdt ark og konvolutter. Begge deler var gjerne i pastellfarger, og med kule eller søte mønster på. Og ofte et lite bilde i hjørnet på arkene, og det samme bildet i et hjørne utenpå konvolutten. Disse settene var ment for brevskriving. Og vi brukte dem til det.
Jeg skrev seriøst mye brev da jeg var barn og ungdom. Og i begynnelsen av voksenlivet. Jeg hadde brevvenner, alle hadde det. Mennesker vi aldri møtte, men bare brevvekslet med. Jeg skrev altså et brev og fortalte litt om meg selv og hva jeg opplevde i livet mitt, klaget litt over leksene og sånn, og så klistret jeg på et frimerke og sendte brevet avgårde. Deretter ventet jeg en uke eller to før jeg fikk svar.
Jeg satt selvsagt ikke og stirret på postkassa i ei uke eller to. Jeg holdt på med de vanlige tingene, skole, lekser, fritidsaktiviteter og venner. Når brevet fra min ukjente venn kom, leste jeg det nøye. Gjerne flere ganger. Så var det å sette seg ned og skrive et svar.
Da jeg flyttet fra hjembygda og hit til dette stedet som nå er mitt hjem, skrev jeg også brev. Til både slekt og venner. Jeg husker at mormoren min hadde en snirklete løkkeskrift som nesten liknet på kniplinger. Og hun skrev “mig”og “dig”. Skikkelig gammel rettskriving.
Det hender jeg forteller barna mine om dette konseptet med brevvenner. Da bare stirrer de på meg og rister litt på hodet. Jeg ser det i øynene deres hva de tenker. Vente 14 dager på svar? Nå for tiden er det knapt noen som venter 14 minutter engang.
Det hender jeg føler meg skikkelig gammel. Og hun het Anne og bodde i Stavanger, brevvennnen min som jeg ikke kjente.
