Jeg har nevnt det allerede: Våren er kommet. Snøen har smeltet (nåja, nesten i hvert fall) og jeg har begynt å gå tur i skogen igjen. Med joggesko, ikke støvler eller truger. Etter hvert blir jo bikkja litt lei av å gå den samme stien igjen og igjen og igjen, så i går fant jeg ut at jeg skulle ta en annen sti. Jeg er full av gode ideer, og det er slett ikke alltid at jeg tar meg tid til å tenke helt igjennom alle disse ideene og konsekvensene av dem.
Men. Vi ruslet i vei, bikkja og jeg. Oppover veien, og videre oppover. Oppover og oppover. Til det stedet der favorittstien min tar av fra veien. Jeg så jo forsåvidt at det lå litt snø der, men jeg tenkte at stien begynner med en oppoverbakke. På skyggesida. Det blir sikkert fint bare jeg kommer opp den første kneika, for da kommer vi inn i sola og der er det nok tørt og fint å gå. Tenkte jeg.
(Nå må jeg bare skyte inn at i fjor sommer tørket ikke denne stien opp før uti august, sånn omtrent. Så sånn egentlig forstår jeg ikke helt hvorfor jeg trodde at det skulle være tørt og fint i begynnelsen av mai. Men som sagt, jeg tenker ikke alltid helt igjennom konsekvensene.)
Jeg begynte å gå. Snøen lå hovedsaklig akkurat på stien, så jeg gikk ved siden av stien. Litt kjerringris var det jo, og temmelig vått mellom tuene var det også. Jeg hadde joggesko og bomullssokker. Så jeg ble litt våt og kald. Men jeg tenkte at nå er jeg snart oppe, nå er det snart tørt og fint.
Det var det ikke. Jeg kom opp, men det ble bare mer snø. Og snart var det så mye snø at det ikke gikk an å gå utenom, fordi det lå snø utenom også. Så jeg trakk inn magen og prøvde å gå så lett som mulig, sånn at jeg skulle gå oppå skaren. Skare, liksom. Jeg datt selvsagt rett gjennom, for snøen var råtten. Og under snøen var det vann. Så temmelig snart var skoene mine fylt med snø og vann.
Det var iskaldt og vått. Det eneste fornuftige var å snu. Gjorde jeg det? Nei, selvsagt ikke. Jeg tenkte at nå er jeg over det verste. Det stemte ikke. Hele resten av stien var råtten snø og iskaldt smeltevann. Bortsettt fra omtrent ti meter med skikkelig skareføre.
Bikkja var lykkelig, selvsagt. Han elsker snø. Elsker, virkelig elsker snø. Så hver gang jeg stoppet for å tømme snø og vann ut av skoene, passet han på å rulle seg. Hipp hurra.
Jeg skal ikke gå den stien igjen før i august, tror jeg.