I dag tenkte jeg å skrive litt om telefonen. Da jeg var barn (og ungdom) satt alle telefoner fast i en vegg. Vel, ikke selve telefonen kanskje, men alle telefoner hadde ledning og den måtte plugges i en spesiell kontakt. Dette var ikke vanlig strømkontakt, det var en spesiell telefonkontakt som koblet telefonapparatet til telefontrådene.

I min barndom fikk man ikke velge utseende på telefonen sin. Det var monopol på telefontjenester i Norge, Televerket hadde all makt og de distribuerte en type telefoner. Grå, med pipete ringetone og dreieskive med tall.

Vi hadde ikke telefon hjemme hos oss, men mine besteforeldre i nabohuset hadde telefon. Og de hadde en eldre modell. Den var svart, også med dreieskive, og en veldig ringende ringelyd. Det hørtes godt, når den ringte.

Alle telefoner måtte være koblet i for å fungere. Tok man ut kontakten, virket ikke telefonen. Mobiliteten var derfor begrenset til ledningens lengde, ca 1,5 meter. Hjemme hos en venninne av meg hadde de en grå telefon med kjempelang ledning. Min venninne kunne faktisk ta med seg telefonen inn i rommet ved siden av stua når hun snakket i telefonen. Jeg var dødsimponert. En flyttbar telefon!

Jeg var vel omtrent 17 år da vi fikk installert telefon hjemme hos oss. På den tiden hadde utviklingen gått enda et skritt videre, og man kunne nå få det som Televerket kalte TASTAFON. Alle tastafonene så like ut, men to ting var nye i forhold til de gamle grå telefonene med dreieskive: Telefonen hadde taster med tallene OG man kunne velge farge på telefonen. Helt selv! Kunden fikk velge farge på sin nye tastafon. Det var bortimot overveldende for oss å få sånn frihet.

Telefoner var ikke til for å holde kontakten med venner. Telefonen var til for de voksne, først og fremst. Ville vi treffe venner måtte vi ut og sykle, eller gå. Jeg syklet gjerne fem kilometer hjem til min bestevenninne, ringte på døra og spurte om hun var hjemme. Noen ganger svarte moren eller faren hennes nei, dessverre. Da sa jeg greit, ha det, og satte meg på sykkelen og syklet hjem.

I min barndom var det mange forord i telefonkatalogen. Det sto blant annet at telefonen ikke måtte brukes for lenge, man skulle gjøre beskjedene så korte som mulig. Skrev Televerket.

Jeg var vel omtrent 17 år da faren min fikk en fantastisk nyvinning fra sin arbeidsgiver: En mobiltelefon. En telefon som IKKE måtte kobles til telefontrådene via en ledning og en kontakt i veggen. Han kunne ta med telefonen i BILEN, kjøre rundt og ringe samtidig. Vi trodde det nesten ikke.

Nå var ikke dette en liten og nett Samsung, Iphone eller Nokia som min far kunne putte i lommen. Å nei, det var ei diger kasse i en veske av brunt lær. Med et telefonrør som var festet til telefonen med en krøllete ledning. Akkurat som på en ordentlig telefon. Tekstmeldinger, MMS, GPS, kamera og kalkulator var ikke et tema en gang. Med den telefonen kunne man ringe og bli ringt til. Punktum.

Man måtte for øvrig ha muskulaturen i orden for å kunne bære med seg den mobiltelefonen. Den veide vel omtrent femten kilo. Tror jeg, vor vi ungene fikk absolutt ikke lov å røre den. Fremdeles var ikke telefonen til for å holde kontakten med venner. Den var til for helt nødvendige beskjeder, helst så korte som overhodet mulig.

Min far fikk forresten den telefonen til odel og eie da han gikk av med pensjon. Den står hjemme hos foreldrene mine, og mine barn har fått se den. De var ikke spesielt imponert, de ristet litt på hodet og lo.

Nå for tiden er det omtrent ingen som har fasttelefon lenger. Selv barn under ti år har sin egen mobiltelefon, og det er ikke bare en telefon. Det er også kamera, musikkavspiller, GPS og kalkulator. Det er også en datamaskin så man kan surfe på nettet, være pålogget Facebook, Instagram og Twitter. Den kan automatisk fortelle alle i hele verden hvor du er.

Og det finnes vel ikke den tenåring som ville sykle fem kilometer og ringe på døra til bestevennen og spørre om hun er hjemme, for så å snu og sykle hjem med et smil dersom foreldrene hennes svarer nei.