Jeg er inne i en mimreperiode. Jeg begynte med å snakke om medieminner. Pompel og Pilt i forrige innlegg. Nå har jeg tenkt på noe annet, nemlig kommunikasjon.

Jeg er så gammel at jeg er eldre enn både Internett og mobiltelefoner. Når jeg sier det, pleier ungene på jobb å stirre på meg, med åpen munn. En og annen gang hører jeg at noen mumler et eller annet, vanligvis noe som minner om “Herregud!”

Men ja. Da jeg var barn og faktisk også ungdom, hadde vi ikke pc. Ingen hadde pc. Da min bror gikk på ungdomsskolen tok han DATA som valgfag. Da satt de med hver sin Tiki 100-maskin og programmerte Basic. Det har han sikkert hatt mye nytte av…

Jeg er to år eldre. Jeg fikk ikke tilbudet om det valgfaget en gang. Jeg tok MASKINSKRIVING. Jepp, maskinskriving. Vi satt med hver vår skrivemaskin og øvde oss på touch-metoden. Skrivemaskinene var elektriske, og det føltes veldig luksuriøst ut. Over tastaturet (heter det det?) festet vi en skjerm som dekket over alle bokstavene. Så hadde vi et stativ som vi satte opp bak skrivemaskinen, et slags staffeli nærmest, og der satte vi opp et ark med tekst. Poenget var nå å skrive av denne teksten, helst feilfritt, og uten å kikke på bokstavene.

Vi måtte plassere fingrene riktig, og for akkurat det fikk vi lov å se. Så skulle blikket festes på arket vi skrev av fra, og vi tastet og tastet. Til å begynne med var det enkle tekster av typen “asdf jklø”og så utvidet vi gradvis med flere bokstaver.

Jeg kom etter hvert opp i nokså respektable 126 anslag i minuttet. Det er jeg fortsatt stolt av, selv om det nå er 30 år siden. Jeg har faktisk også hatt bruk for det jeg lærte i disse valgfagtimene. Jeg bruker touch-metoden når jeg skriver på pc, og det går forholdsvis kjapt. Jeg jukser litt, jeg kikker ofte ned på tastaturet. Og fingrene mine er ikke like sterke som de en gang var.

Min far gikk på loftet og hentet ned den gamle reiseskrivemaskinen vi hadde hjemme. Den har et hardt lokk, en slags koffert, med håndtak. Den er blytung i forhold til størrelsen, og jeg har prøvd å skrive på den. Man må trykke utrolig hardt for å få noen bokstaver på papiret. Ikke bare må man trykke hardt nok, man må også trykke fort nok. For hvis bokstavene kommer for sakte inn mot papiret, blir de ikke synlige.

Jeg gikk på Staples og spurte etter fargebånd. Fyren i butikken, han var hyggelig nok han, stirret på meg. Lenge. Så spurte han om jeg kunne gjenta. Jeg gjentok. To ganger til. Han var vel omtrent 25 år. Han ba meg vente litt, så gikk han sin vei og kom tilbake en stund etter med hun jeg antar var butikkens eldste ansatte. Hun skjønte i hvert fall hva jeg spurte etter. Litt oppgitt var hun jo, over denne merkelige forespørselen. Hun så ut som om hun lurte veldig på hvorfor vi ikke bare kunne bruke en pc. Men hun viste meg en støvete hylle i en mørk krok.
“Alt vi har til skrivemaskiner er samlet her. Vi selger ikke så mye av det, skjønner du.”

Jeg fikk fargebånd jeg. Og barna mine syntes det var utrolig morsomt å skrive med denne gamle rariteten fra mors ungdom.

Da jeg studerte, skrev jeg faktisk oppgaver på denne. Ja, på skrivemaskin. Og hvis jeg skrev feil, måtte jeg skrive hele siden om igjen. Hadde jeg kommet langt nok ned på siden, hendte det at jeg jukset med korrekturlakk. Men det ble sjelden vellykket, fordi det var vanskelig å treffe linjen når man skulle skrive på riktig bokstav.

Så her sitter jeg, eldre enn pc’en.