Det hender jeg ser tilbake på «den koselige tiden da barna
var små». Lurer du på hvorfor jeg brukte anførselstegn? I så fall er du ikke
småbarnsmor… Her er et minne, noe omskrevet og redigert av anonymitetshensyn.
(Liksom! I virkeligheten er det for at det skal bli morsommere å lese. Og
skrive.)

Jeg er trebarnsmor. Jeg jobber deltid, og tar det ut som en
fridag i uka. Denne dagen hadde jeg særdeles lite på programmet. Jeg skulle
bare to ting: Få den eldste på skolen, og ta med de to yngste på butikken. Og
det var greit at jeg ikke hadde så mye planlagt, for formen min var dårlig. En
begynnende forkjølelse gjorde bihulene tette og ga meg en sprengende hodepine
som paracet slett ikke ville bite på.

Det viste seg temmelig fort at de to yngste slett ikke hadde
lyst til å være med til butikken. Jeg brukte all min mammalist og tålmodig. Et
symptom på forkjølelse er også at tålmodigheten blir veldig mye kortere enn
vanlig. Men omsider hadde jeg fått begge ungene påkledd og klare til å gå. Da
gjorde ettåringen en grimase jeg kjente igjen, og jeg hørte avslørende lyder
fra bleia. Samtidig kjente vi en tydelig lukt.

Resignert kledde jeg av begge to. Ja, jeg tok av fireåringen
yttertøyet også, for ellers ville dette ha skåret seg fullstendig. Inn på
badet, skifte bleie. Som nevnt er jeg trebarnsmor så jeg hadde et godt håndlag
med dette en stund. På igjen med yttertøyet på en unge som slett ikke ville kle
på seg for andre gang. Og så en unge til, som heller ikke var motivert for
dette.

Jeg bor så nær butikken at jeg fint kan gå dit. Men denne
dagen tok vi bilen. Tålmodigheten min var nå fullstendig oppbrukt. Vel inne på
butikken husket jeg det min mann hadde sagt: Vi skulle få besøk, og kunne jeg
være så snill og handle et par flasker øl? Det gjorde jeg selvsagt.

Det var en uendelig kø i kassa. Vi sto og vi sto. Ettåringen
var lei av å sitte i handlevogna og vred seg og sprellet i setet, så jeg måtte
holde ham fast. Jeg var redd han ville falle ut ellers. Fireåringen benyttet
anledningen til å plukke med seg diverse godterier med det samme. For kassakøen
er selvsagt plassert ved siden av godterihylla, og det aller mest fristende er
selvsagt stablet i barnehøyde. Jeg sukket og tok kampen.

Omsider var det min tur. Med en hylende, sprellende ettåring
i handlevogna og en hylende, trassig fireåring i hånda greide jeg å få lagt
varene opp på båndet med den ledige hånda. Det var en vikar i kassa, en jeg
ikke kjenner. Da han slo inn ølflaskene kikket han opp på meg. Jeg sto der,
prøvde å holde to unger i ro med en hånd, forkjølet og rødneset, bustete og
stresset.

«Har du legitimasjon?» spurte jyplingen.

Mange tanker raste gjennom hodet mitt akkurat da. Den
største og viktigste, og den som ble igjen, var denne:

YOU MADE MY DAY!

(Tusen takk for komplimentet, hvis dere heller vil ha det på
norsk.)