Det er tirsdag kveld. Jeg kjenner at jeg trenger å gå en tur. Det er fem dager siden sist, og jeg er i ferd med å miste den hardt tilkjempede kondisen jeg fikk her i løpet av våren. Så jeg spør pent om noen vil være med. “Noen” vil ikke være med, viser det seg.

Mannen jobber. 13-åringen har ridd i seks timer, sånn ca, og er sliten nok. 19-åringen rydder, og det er jo fint. 9-åringen går ikke tur, sånn er det bare.

Ja ja, tenker jeg og finner fram båndet, bikkja blir alltid med. Han vil bestandig gå tur. Men nei, det viser seg at bikkja har blitt med bestemor på hytta så det går ikke. Jeg må gå alene. Litt skuffet tar jeg fram mp3-spilleren og går ut.

Jeg har bestemt meg for hvor jeg vil gå. Gjennom skogen, opp til hyttefeltet, videre opp og til venstre forbi tjernet, til veien og ned igjen og hjem. Jeg går inn i skogen, og då kommer jeg på hvorfor det er en dårlig ide. Jeg er nemlig redd for elg, og det verste jeg kan tenke meg er å møte en mammaelg med en liten kalv som hun føler hun må forsvare. Mot meg.

Jeg går og kikker på trær og prøver å se meg ut trær jeg kan klatre opp i for å komme meg unna den imaginære elgen. Jeg var skikkelig god til å klatre i trær da jeg var barn. Jeg følte meg like mye hjemme oppe i tretoppene som nede på bakken, og selv om det var et par meter opp til den nederste greina var ikke det noe problem. Jeg kom meg uansett opp.

Dessverre er dette mange år (og kilo) siden. Jeg kan ikke regne med å få til dette nå, i min alder. Det beste jeg kan håpe på er at elgen holder seg borte. Så jeg biter tennene sammen og går på.

Jeg passerer hyttefeltet, og kommer til stien som går forbi tjernet. Skjønt sti og sti, den minner mer om en bekk etter regnværet i vår. Jaja, jeg går likevel. Å snu er ikke et alternativ, det er nederlag. Så etter noen få skritt kjenner jeg vannet piple inn i joggeskoene. Snart er sokkene gjennomvåte. Pytt sann, jeg kommer høyere og nå er stien tørr. Vannet i skoene mine blir varmet opp og det gjør da ikke så mye at man blir litt våt heller.

Men dessverre er ikke “litt våt på føttene” enden på denne visa (eller stien). Snart er landskapet mer myr enn sti, alt er vått og jeg greier ikke å unngå å tråkke uti. Jeg blir stadig våtere. Det surkler i skoene for hvert skritt jeg tar, og det varme vannet byttes ut med nytt, iskaldt. Men nå er jeg snart ferdig med denne stien, foran meg ser jeg veien. Og den er tørr, der er det fint å gå og nå er det bare nedoverbakker igjen hjem igjen.

Bruce Springsteens stemme fyller ørene mine, jeg skrur opp lyden og nærmest danser nedover bakkene. Kroppen er varm, hjertet slår, pusten går lett og det er herlig å leve!