Godt nyttår.
Overskriften sikter til denne kronikken i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kardemomme-by-skader-barna-7086101.html
Hvor en svensk dame (!) hudfletter Torbjørn Egner generelt og teaterforestillingen som er basert på hans bok “Folk og røvere i Kardemomme by” spesielt. Hun mener det er uttrykk for høyreekstremisme og at det er noe bortimot hjernevasking av barn.
Mange vet at jeg ikke er overbegeistret for Egner selv. Det er basert på flere ting, men aldri har det falt meg inn å tenke at han var høyreekstrem og innpodet farlige, politiske holdninger i barn. Sitat fra kronikken:
“Så begynner forestillingen, og hva får vi se? En by i pastellfarger der alle er glade, med blanke fjes og eplekinn. De reiser med trikken og planlegger en fest – alt til ljomende marsjmusikk. Vi får vite at politiet er for snilt og at den rådende filosofien er: “Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.” Mantraet repeteres i det uendelige, og det forekommer meg skremmende likt den høyreekstreme retorikken. (I Sverige sier man “ta vare på deg selv og gi blaffen i andre”.)”
Egner ønsket å skrive fortellinger fra barn, og gi dem en hyggelig verden med overkommelige konflikter (det må være minst en konflikt i en fortelling, sånn er det bare), enkel moral og en lykkelig slutt. Pastellfarger er da slett ikke så galt, er det vel? For øvrig er det vel neppe Egner som har malt kulissene, da han døde i 1990.
Ellers må jeg korrigere Jupither: Det er slett ingen allmenn enighet i Kardemomme by at politiet er for snilt, det er vel bare tante Sofie som mener det. Og hun er strengere enn de fleste.
Jeg siterer igjen fra kronikken:
“Og verre blir det. Når røverne har sett seg lei på sitt rotete hjem og klager over at de ikke får ordentlig mat, finner de ut at de trenger en kvinne i huset. Og når de innser at ingen vil melde seg frivillig, kommer de på at det beste vil være å “røve et damemenneske”. Man trenger altså en kvinne til å lage mat og gjøre rent. Lykkes man ikke med å få tak i noen – for eksempel ved hjelp av sjarm – er det bare å ty til kidnapping.”
Og det var vel strengt tatt ingen god ide, var det vel, å kidnappe tante Sofie? Så vidt jeg husker, og jeg har lest denne boka omtrent 50 ganger, greide tante Sofie å snu opp-ned på røvernes hus og få sving på dem temmelig fort. Så effektiv var hun at de måtte kidnappe henne tilbake, fordi hun slet dem helt ut. Hun vasket ikke så mye som en genser for dem. Hun tvang dem til å rydde, vaske, bære vann og ved selv.
Hele historien slutter med at røverne havner i fengsel, men de slipper ut under en brann. Der gjør de en samfunnsinnsats ved å redde dyrene til Tobias ut fra tårnet, som står i flammer, og med det blir de rehabilitert og akseptert som en del av samfunnet. Alle får seg respektable jobber. En av dem blir til og med gift.
Happy ending? Ja, absolutt. Tar barn skade av det? Jeg kan ikke helt forstå hvorfor. Er ikke dette drømmesituasjonen for et samfunn? At de kriminelle etter et fengselsopphold kan gå ut i verden, bli en del av samfunnet og få del i både rettigheter og plikter. I stedet for å fortsette sin kriminelle løpebane.
Ja visst er det enkelt. Men er det høyreekstremt? Det kan jeg ikke forstå. Litt gammeldags, og i mine øyne kjedelig, men skadelig for barn? Neppe. Jeg har lest de aller fleste bøkene til Egner høyt for mine barn. Og for svært mange av klassene mine. “Folk og røvere i Kardemomme by” har, så vidt jeg vet, ikke ført noen av dem ut på skråplanet. Eller ført til at de har havnet i høyreekstreme miljøer.
Da er det verre med historien om “Karius og Baktus” – der sympatien for de to tanntrollene fort kan føre til tannpussenekt i heimen.
