I går ble alle delene av pepperkakehuset ferdig stekt. På kvelden pyntet vi det. De to barna og jeg rigget oss til på kjøkkenet. Jeg helte en pose nonstop i en liten bolle, og en pose bridgeblanding i en annen skål. Så blandet jeg melis. En skål med hvit, en med rød. Jeg var innstilt på blå, men ungene insisterte på rød. Det var mer spøkelsesaktig, mente de. Skumlere, som blod. For dette skulle bli et hjemsøkte herskapshus. Av pepperkakedeig.

Vi satte i gang. De var veldig lite utholdende. Tidligere år har det vært kamp om dette, og mor har måttet telle deler og sørget for at alle har fått pynte nøyaktig like mange deler hver. Sånn var det ikke i år. Det har kanskje sammenheng med at vi hadde utrolig mange deler å pynte. Kan være det. Det endte nå med at jeg ble sittende der alene. Og pynte med rød melis og nonstop og bridgeblanding. Etterpå flyttet jeg delene forsiktig over på spisebordet for at melisen skulle stivne, noe som tar sånn ca 20 timer. Men etter å ha gått tredve turer fra kjøkkenet til spisestua ble jeg lei og begynte å ta snarveier. Bære flere deler på en gang. Det er en dårlig ide, hvis du skulle lure på det.

Det brakk av et hjørne av bakveggen. Det går aldri bra, når man er lei og prøver å effektivisere ting litt. Da skjer det noe. Aldri noe bra. Nå brakk det altså av en bit. Den var ikke så stor, heldigvis.

I dag skulle det store skje. Monteringen. Delene var selvsagt litt skjeve og skakke. Mannen min påpekte sånn i forbifarten i går at jeg visste vel hvor viktig det var at alle delene ble skåret ut av nøyaktig like tykke leiver med deig? Han er ingeniør. Det er ikke jeg. Jeg visste det ikke, og det var for sent, og dessuten hadde jeg ikke greid å få det til om noen så hadde tilbudt meg en million kroner for å kjevle alle deigleivene nøyaktig like tykke. Vi snakker millimetre her, altså. Men det var viktig, i følge ingeniøren. Ellers vil det bli skjevt.

Ja, jeg fant fram arket med monteringsanvisningene. Det besto av to tegninger som illustrerte hvordan delene skulle monteres, og en trinn-for-trinn-forklaring, riktignok på engelsk, som jeg tenkte at selv mor kunne fikse.

Og det gjorde jeg. Det var et kritisk øyeblikk da jeg skulle montere taket. Jeg vet ikke hva sånne tak heter, det er flatt på toppen og med skrånende sider på alle fire kanter. Jeg kaller det legoklosstak, men jeg er som nevnt ikke bygningsingeniør. Den firkanten på toppen som skulle bli flatt tak, den passet så akkurat at jeg var redd den ville falle ned i hullet mellom de skrå sidene. Så jeg tok pepperkakedeigboksen og satte inni taket, oppned. Høyden passet perfekt, og den lå trygt mens limet størknet. Limpistollim størkner veldig raskt, det er en stor fordel når man bygger pepperkakehus.

Jeg følte meg flink og kreativ. Jeg limte og limte. Det gikk med to hele limstenger, i tillegg til den som satt i limpistolen fra før og den var over halv. Delene var jo litt skakke og skjeve, men de passet sånn noenlunde sammen og jeg satt og kjente julestemningen presse på.

Det siste jeg monterte var verandaene. De skulle støttes opp av søyler, og i instruksjonen sto det at søylene var “pretzel rods”. Det fant jeg ikke på min lille nærbutikk. Kan hende det hadde hjulpet om jeg visste hva det var. Men jeg kjøpte gullvafler. Dama i kassa stirret på meg da jeg stilte henne følgende spørsmål:

“Du, tror du jeg kan lime sammen disse to og to i høyden, med limpistol, og bruke dem som søyler?” Det lett glassaktige blikket hennes sa meg at jeg burde forklare litt bedre, kanskje. “Det er til pepperkakehuset mitt, jeg må ha noe slags søyler og jeg finner egentlig ikke noe særlig mye søyleformet kjeks her…”

Hun får mange poeng for å bevare maska i møte med rare kunder. Og merkelige spørsmål. Og hun svarte meg helt alvorlig (selv om hun kanskje lo godt på pauserommet etterpå):

“Jeg vet ikke jeg. Det er jo dette fyllet da… Men hvis det skal stå framme, så tørker det kanskje bare ut…”

“Jeg prøver,” avgjorde jeg. Jeg kom ikke på noe bedre.

I dag limte jeg sammen to og to kjeks på høykant, og brukte dem som søyler for å støtte opp verandaene. Det fungerte helt utmerket. Den minste verandaen var i to etasjer, og med skråtak. Da klippet jeg av to av kjeksene, sånn at de forreste søylene ble litt kortere enn de innerste. Det går helt fint å klippe av gullvafler og lime dem fast med limpistol.

Nå står huset på et brett oppe på en hylle på stua. Der skal det stå. Lenge. Jeg er veldig stolt. Det er det største og fineste byggverk jeg noen gang har laget. Og jeg har greid å lage kreative løsninger på ting, synes jeg selv.