Jeg går et skritt videre fra ordlista for menn. Dette handler om kommunikasjon, og kommunikasjon er mer enn bare å forstå enkelte ord. Det er min erfaring at menn og kvinner kommuniserer forskjellig.
Hvis menn legger fram et problem for noen andre ( og dette er noe bortimot et helt usannsynlig scenario, er min erfaring), så gjør de det fordi de vil ha konkrete løsningsforslag. Kommer du da opp med noe slikt: “Bruk en to tom-fir’ tom, og noen gode skruer” så blir mannen glad.
Kvinner derimot, ønsker ikke dette. Når vi legger fram et problem vil vi ha sympati, medfølelse og støtte. Dette kan for eksempel bestå i klapp på skulderen, enten fysisk og bokstavelig at noen klapper henne på skulderen, eller i mer overført betydning. Som for eksempel at noen sier: “Jammen huffameg, dette var da virkelig en fryktelig historie. Stakkars deg, jeg skjønner godt at du er lei deg/fortvilet/rasende/knust nå!” Det må selvsagt sies med riktig mengde medfølelse, passe med innlevelse og et tilhørende ansiktsuttrykk for at det skal være noen vits i det.
Etter min erfaring så sliter menn med å fatte dette. Dermed oppstår problemet at kvinnen betror seg til mannen. Mannen gir kvinnen det han selv ville ha ønsket seg, nemlig et konkret løsningsforslag. Kvinnen blir skuffet og (enda mer) lei seg, fordi mannen ikke forstår henne. Hun ønsker seg ikke en løsning, hun vil ha medfølelse. Problemet løser hun selv, når hun er ferdig med å være lei seg/fortvilet/rasende/knust.
Så til alle mannlige lesere (om dere finnes): Neste gang en kvinne klager til deg og vil gråte på din skulder, gi henne et klapp på skulderen og det dere menn definerer som intetsigende pjatt, nemlig noen “stakkars deg-“kommentarer. Hun vil elske deg for det!
