Jeg har vært på tur med elevene mine. Turen gikk til den gamle gruva i bygda, og det er en fast del av opplegget på skolen. Vi ble møtt av en hyggelig (og dyktig!) mann som viste og forklarte oss hvordan det var å være gruvearbeider i gamle dager.

I “vår” gruve ble det ikke brukt fyrsetting. De brukte håndboring og svartkrutt. Håndboring foregår slik: Man har et tungt digert bor og en tung diger hammer. En holder boret mot steinen. Det må peke skrått oppover. En annen slår på boret. Han som holder boret må nå dreie det en kvart omdreining, og han med hammeren slår igjen. Og slik fortsetter de. Gjennomsnittlig framdrift var omtrent 2-3 meter i måneden. Jepp, to til tre meter pr måned kom de innover i fjellet. Det er ikke langt…

For å si det sånn: De visste vel omtrent hva som ventet dem, når de gikk på jobb om morgenen.

Alt dette foregikk selvsagt inne i fjellet, i mørke, kalde og fuktige gruveganger. “Vår” gruve hadde mange nivåer, helt ned til drøyt 700 meter. Og da snakker vi 700 meter under jordens overflate.

Inne i gruva var det satt opp en do. Som en utedo, bare at den var inne i gruva. Setet skrådde bratt framover, slik at ingen skulle bli sittende der noe lenger enn de absolutt måtte.

Mennene bodde i leiligheter på gruvas område. Leilighetene var ikke store, men det var familiene. Og de hadde ikke innlagt vann, og ikke muligheter for å bade eller dusje. Det var felles utedo i hagen for alle leilighetene i et bygg.

De skitne gruveklærne ble lagt i ei kasse, som ble skjøvet under senga. For at ikke møkka skulle spre seg i hele huset.

Gruvearbeiderne fikk ofte lungesykdommer, på grunn av alt steinstøvet de pustet inn. Kvarts var det verste. Den var hard å bore i, og støvet veldig og det støvet var mer skadelig enn annet støv.

De som jobbet i andre stillinger ved gruva var ikke spesielt heldig stilt, de heller. Mye slit, farlig arbeid, bråk og skitt og kjemikalier, og ikke noe beskyttelsesutstyr.

Jeg har lært dette: Jeg er kjempeheldig som er kvinne i 2012, og ikke mann og gruvearbeider i gamle dager.

(Ikke at jeg tror kvinnene hadde det noe mye lettere. De tok sin del av slitet de også, så absolutt, men i dag går mine tanker til mannfolkene.)