Følte for å skrive litt, for det å ha mistet en klassevenninne … det er så rart. Alt blir så tomt og uansett hvor mye eller lite kontakt man har med hverandre så føles det ikke riktig når noen blir borte. Jeg står igjen her og tenker på hvor heldig jeg er, som fortsatt er her. Hun hadde hele livet foran seg, alt forsvant i det øyeblikket ulykken inntraff. Jeg står her med mange muligheter, mange venner og familie som jeg kan tilbringe tid med når som helst. Jeg brukte torsdagen på å gråte. Det var så ufattelig trist. Da avdelingsleder kom inn i klasserommet med et alvorlig uttrykk og fortalte nyheten. Jeg kom i sjokktilstand, og ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Mattelæreren avsluttet timen og vi gikk ut i gangen, jeg ringte mor… og da kom tårene. Jeg gikk på informasjonsmøte i auditoriet sammen med noen venninner. Alle gråt, salen var fylt med sorg. Det er godt vi er sammen tenker jeg… Det var et minutts stillhet, folk gråt, gråt og klemte. Det er utrolig hvor liten man føler seg i en sånn situasjon. Man skulle liksom ønske det var noe man kunne gjøre, noe som virkelig ville hjelpe. Men ord kan ikke ta tilbake noen ting. Jeg gikk videre til sosiologi-timen min, det føltes som jeg var i en slags transe… alt som foregikk i hodet mitt var en utydelig tåke og tilbakeblikk på timene og ordene vi hadde delt. Jeg klarte ikke fokusere og læreren sendte oss ut. Jeg gikk, ringte Espen og han kom med en gang. Det var godt♥ Jeg gråt og klemte helt til det ikke var igjen noen tårer. Jeg vet ikke hvorfor, vi var jo ikke veldig nære venninner, men allikevel. Bare det å ha vært sammen i en klasse, fem timer i uken setter spor i en. Det å se flere hundre medelever på skolen stå samlet i gangen å gråte… Jeg vet ikke men hele dagen har vært så uvirkelig. Man tenker jo alltid at: dette skjer ikke med meg… men så gjør det det! Også er det så uvirkelig og fælt at man ikke klarer å fatte det.
Jeg sitter igjen her, gruer meg litt til psykologi-timen, fordi det kommer til å bli tomt og rart… Tenker på hvor heldig jeg faktisk er som har livet foran meg. Hvor mye jeg vil slutte å klage over småting, være i dårlig humør og krangle på ting. Jeg ser mye i et nytt perspektiv akkurat nå… Jeg prøver å trøste meg selv, jeg har Espen her til å trøste meg. Det hjelper veldig, han er fantastisk!
Jeg fortsetter å si at jeg skjønner ingenting, ingenting. Det gir ikke mening at mennesker skal forsvinne fra oss på denne måten. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, hva jeg skal tenke eller skrive. Det føles som dette er en slags syk og ekkel drøm som jeg snart kommer til å våkne fra. Det har nok ikke slått meg helt at virkeligheten faktisk er så brutal og det skremmer meg litt. Jeg liker å tenke at det er noe mer, noe større! Og jeg håper virkelig vår kjære klassevenninne har kommet til et bedre sted.
Jeg vet ikke… jeg har ikke noe mer å si. Tenk at alt kan forsvinne så fort… så uten videre. Ingen fortjener det her…
– Anja Eide, 17 år
