Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg om min barndom på 1970-tallet og mitt forhold til NRK. Men innlegget forsvant, fordi jeg ble kastet av Internett. Her er kortversjonen av mitt forrige innlegg.
På -70-tallet var NRK den eneste tv-kanalen vi hadde, sånn bortsett fra de heldige få som fikk inn svensk tv.
Som eneste tv-kanal så de det som sitt ansvar å opplyse folket, og holde moralen oppe. Sendeflaten var rimelig fastlagt, antagelig den mest fastlagte sendeflaten noe tv-selskap i verden har hatt.
Her er en oversikt:
Mandag sendte de mandagsfilmen.
Tirsdag var det Fjernsynsteateret. Som oftest en finsk familietragedie, tekstet på nynorsk. En sjelden gang en filmet teateroppsetning av et eller annet Ibsenstykke.
Onsdag var en høydare – nemlig Komikveld.
Torsdag var en nedtur, for da var det Sportshjørnet.
Fredager var det tid for Detektimen. I hukommelsen min er det sånn at de sendte den tyske serien Derrick gjennom hele 70-tallet, hver eneste fredag i ti år. Men det er en mulighet for at jeg husker litt feil.
Lørdager var det tippekampen på tidlig ettermiddag. Den eneste dagen i uka da statskanalen sendte noe som helst før klokka 17.55. Og så en eller annen festlig lørdagsunderholdning, gjerne med Erik Bye. og for å toppe det hele, en kul serie. Gammel amerikansk, Kruttrøyk eller noe slikt.
Søndager var preget av alvor og religion. Og selvsagt Sportsrevyen.
Og så startet det hele på nytt igjen, med ny mandagsfilm. På skolen (og jobben, for de voksne) diskuterte vi tv-programmene i lunsjen med stort alvor. Alle deltok i samtalen, for alle så på det samme. Vi hadde ikke noe valg.
Hva man enn kan si om dette: Det skapte et visst samhold. En fellesskapsfølelse som man får av å ha nøyaktig de samme opplevelsene.
