Det er januar. Vinter i fedrelandet. Og denne fredagen blåser det. Og snør. Samtidig. Ikke akkurat snøstorm, men nok vind og snø til at ungene syns det er helt herlig! På jobb går det veldig fint. Ungene kan nesten ikke vente til friminuttene, de vil ut og leke i vinden og snøen og synes livet og vinteren er helt topp. Jeg er litt mer reservert, spesielt da skoledagen er slutt og jeg skal kjøre hjem.

Jeg starter med å koste snø av bilen min. Først frontruta. Svisj svisj sier kosten. Deretter høyre side av bilen, bakruta og så framover langs venstre side. Og så må jeg ta frontruta igjen.

Nevnte jeg at det snør?

Min kollega, som har parkert ved siden av, står og koster av sin bil. Vi veksler noen bemerkninger om dette været før jeg bestemmer at nå er det nok. Jeg hopper inn i bilen og setter på vindusviskerne. Da ser jeg med en gang at jeg må ut igjen. Jeg går ut av bilen og banker og skraper vindusviskerne fri for is og snø. Sånn, nå kan jeg dra.

Jeg kjører hjemover med friskt mot. Det er tross alt bare en mil. 13 km ifølge ungenes busskort. Og her oppdager jeg et problem. Jeg må ha vindusviskerne på, for det snør så tett. Men da legger det seg is på dem, fordi jeg har varm på i bilen. Hvis jeg slår av varmen legger det seg is på frontruta i stedet.

Som om ikke det er nok, føyker det såpass at det er vanskelig å se hvor veien går. Jeg kjører i 40 i 80-sona og myser for å se brøytestikkene. På veien passerer jeg et skilt som vanligvis er lukket, men som nå er åpnet. Skiltet forteller at veien er stengt. Jeg vet jo det, men jeg vet også at den er åpen så langt at jeg kommer meg hjem.

Jeg må stoppe for å få av isen av vindusviskerne. Jeg ser en busslome, men ettersom den er dekket av en halv meter med snø tør jeg ikke kjøre inn på den. Jeg kryper sammen i setet og myser ut gjennom den stadig mindre åpningen som viskerne greier å holde fri for snø og is.

Ut av en sidevei kommer brøytebilen. Jeg slakker av og blunker med lysene så han skal forstå at han skal kjøre før meg. Det gjør han, og dermed forsvinner verden enda mer i et hvitt kav av snø. Jeg slakker enda mer av på farten og kryper hjemover mens jeg banner inni meg. Jeg skulle ha tatt bussen i dag.

Endelig er jeg framme ved veien vår, der jeg skal svinge av fra riksveien. Det står en traktor der med snøfreser. Det er naboen, og jeg har vel aldri vært så glad for å se ham. Dette betyr at veien er nybrøytet helt opp til oss. Jeg stopper, midt i riksveien, og hopper ut og får av isen fra vindusviskerne. Naboen sitter inni traktoren og bare venter, antagelig på at jeg skal kjøre forbi ham. Og det gjør jeg. Jeg tar fart og freser meg inn på veien vår.

Det er omtrent en og en halv meter som ikke er brøytet, mellom riksveien og naboens traktor. Men jeg har firehjulstrekk og kommer gjennom. Så kjører jeg opp, og det går helt fint. Fordi den snille naboen akkurat har brøytet. Perfekt timing! (Hvis du leser dette, nabo, skal du vite at jeg er takknemlig. Veldig takknemlig!)

I gården vår er det masse masse snø, men jeg har firehjulstrekk som nevnt. Jeg tar fart og kommer meg inn i garasjen. Så må vi vasse, ungene og jeg. Trappa vår, den ahr tre tinn, er helt borte under snøen. Det ligger tjue centimeter oppover ytterdøra og videre rett utover. Vi vasser og kommer oss gjennom. Jeg sier til ungene at jeg er nødt til å koste før vi åpner for jeg vil ikke ha all den snøen inn i gangen. De aksepterer det. Jeg koster og koster, og omsider kan vi åpne.

Det er en herlig vinterdag.