Jadda. Mer om bil. Nok ett kapittel i serien om meg og mitt forhold til biler.

Familien har to biler, en (ganske) ny hypermoderne fransk bil med masse elektronikk, og så en litt eldre og mer traust japaner med atskillig mindre elektronikk. Den sistnevnte bilen er en såkalt SUV. Den har en meget spesiell patent for å åpne bagasjerommet. Luka der er nemlig delt, slik at man kan trykke på en knapp inne i bilen så spretter vinduet opp, og da kan man gå ut og åpne resten av luka – ei dør som svinger utover og er hengslet i høyre side. Det andre alternativet er å stikke nøkkelen inn i nøkkelhullet i bakdøra, da spretter også vinduet opp og man kan åpne døra etterpå. Luka er ikke på noen måte koblet til sentrallåsen på resten av bilen – når den er stengt er den stengt. Uansett om bilen er låst eller ikke. Og selv om man låser opp bakluka blir ikke resten av bildørene låst opp.

Det var en helt vanlig dag på jobben i desember. Jeg hadde 6 undervisningstimer og to inspeksjoner, så da jeg hadde sett elevene mine vel avgårde på bussen var jeg rett og slett ferdig. Litt tom i hodet, man blir litt sliten mentalt noen ganger. Og ikke helt på høyden fysisk heller, av å stavre rundt på isen. For her er det is. Og bare is. Glatt og hard, så strøsand fester seg slett ikke.

Jeg gikk fra busslomma og bort til parkeringsplassen, der låste jeg opp bakluka og slengte skoleveska mi inn. Så åpnet jeg veska, for jeg måtte finne lommeboka. Jeg skulle nemlig innom butikken og tenkte at da var det greit å slippe å stå der og lete etter den utenfor butikken. Jeg sto nå der med votter og bilnøkkel og lommebok og skulle stenge veska mi. Så kom det en kollega og jeg begynte å prate med henne. Og mens jeg pratet rettet jeg meg opp og smelte igjen både bakdør og -vindu. Vi avsluttet praten og kollegaen min gikk.

Jeg begynte å lete etter nøkkelen. Jeg klappet meg på alle lommer. Jeg tok vottene av og rotet i alle lommer. Ingenting. Jeg kikket inn i bilen gjennom bakluka. Der lå nøkkelen, ved siden av skoleveska mi. Trygt innelåst i bilen. Mange tanker raste gjennom hodet mitt da. Ingen av dem kan skrives her, i tilfelle mindreårige leser denne bloggen.

Jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ringte min mann. Han kom med den store franske bilen. Så kjørte jeg ham opp på jobb igjen, før jeg kjørte hjem og hentet reservenøklene til den bilen som sto trygt forvart på skolen. Deretter kjørte jeg tilbake til mannens arbeidsplass, hvor jeg parkerte den franske og gikk inn med nøklene. Jeg sprang deretter til skolen – ja, jeg småsprang, for det var kaldt og jeg liker ikke å fryse. Men jeg løp ikke så veldig fort, for det var som nevnt glatt.

På skolen låste jeg meg inn i bilen. O, glede. Nå har jeg lovet meg selv en ting: Heretter skal jeg ALLTID låse opp sentrallåsen først FØR jeg låser opp bakluka oglegger noe inn der.