Elleveåringen er bedt i bursdag. Vår vane tro, vi bor jo tross alt på Bygda med lange avstander, har vi avtalt samkjøring. Så en annen mor (enn meg) dukker opp på vår gårdsplass for å hente. Bursdagen skal slutte klokka ni om kvelden, og det er jeg osm skal hente. Jeg, som i jeg eller min mann. Vi skal hente vår egen elleveåring og tre andre.

Jeg sitter på kjøkkenet og strikker mens mannen er ute og jobber. Tv’en står på – Discovery Channel, en hemmelig last hos meg – og jeg strikker med strukturmønster i hvitt garn. Familiens yngste sitter sammen med meg og vi snakker hyggelig sammen. men pluselig ser jeg på klokka: Kvart over! Og jeg skulle hente ungene presis klokka ni. Nå er den kvart over og jeg har ikke startet ennå og det er 20-25 minutter å kjøre og det er mørkt og jeg må på do og jeg er midt i en omgang med vanskelig mønster.

Jeg slipper strikketøyet som om jeg hadde brent meg og fyker opp. Jeg kaster meg inn på do – må man, så må man – og roper til familiens yngste at far er like om hjørnet og klarer du deg selv i ti minutter eller vil du være med å hente? Han vil være igjen takk, og jeg fyker ut i gangen, kaster på meg ullgenser (for det er kaldt ute og i dag snødde det) og softshelljakke. Ermene på genseren havner langt opp over albuene, og så finner jeg ikke joggeskoene, de svarte som alltid står entreen men nå står de ikke der. En eller annen dust har slengt dem inn i skapet, feil skap attpåtil, og når jeg finner dem har det gått enda ett verdifullt minutt og klokka er nå tjue over eller nærmere tjuefem over.

Så jeg griper mobil og lommebok og bilnøkler og løper mens jeg roper “Hadet!” til familiens yngste og kaster meg inn i bilen og får startet bilen. I det jeg skal sette bilen i revers kobler hjernen seg inn. Det gjør den heldigvis av og til.

Bilen min er et elektronisk og tekonlogisk vidunder, og i displayet lyser – blant annet – klokka. 20.24, står det. TJUE tjuefire? Hallo? Men… Jeg slår av motoren og sjekker med armbåndsuret. Jo da, bilen hadde rett den. Og jeg tok feil. Jeg lusker inn igjen.

“Hallo,” sier jeg prøvende da jeg kommer inn i gangen. Familiens yngste kommer litt forbauset.
“Er du alt ferdig med å hente? Det gikk jammen raskt.”
“Nei,” sier jeg. “Jeg så feil på klokka.”