Det går litt i bølger. Livet og sånn. I dag har det vært en skikkelig grå og litt trist dag. Regn. Jeg er trøtt, jeg blir alltid så trøtt i regnvær. Jeg har forresten hatt to inspeksjoner og en utetime, så jeg har fått frisk luft og dagslys.

Når jeg tenker på barndommen var det sol og varme om sommeren. Jeg husker jo at det regnet – sånn ca en gang hvert femte år – men da var det varmt. Slik at vi kunne gå ute i shorts og t-skjorte og bli våte, men likevel ikke fryse.

Det er selvsagt mulig at mine barndomsminner er noe idyllisert og preget av en voksens lengsel etter “da jeg var barn, da var alt så mye bedre”. Selv været. Vel, da jeg var barn lekte vi en lek vi kalte Høl i hatten. Høl, det betyr altså hull, for dem som ikke er kjent med dialekten.

En av deltakerne skal stå, og denne har en ball. Vi brukte noen ganger kompaktballer, men det beste er en håndball. De andre, helst fire-fem barn, ikke flere, stiller seg på rekke. Den som står må tenke ut et ord som de andre skal gjette på. Så kaster hun ballen til den første i rekken og sier samtidig hva de skal gjette på og den første bokstaven i ordet. For eksempel “Jentenavn på M!” Den som har ballen gjetter og kaster tilbake til den som står. Er det feil, går turen til nestemann i rekken. Når alle har gjettet en gang, er det førstemann sin tur igjen, men nå får man oppgitt den andre bokstaven også. For eksempel “jentenavn på M-A!”

Når så endelig av de i rekken gjetter riktig, tar den som står ballen og spretter den hardt i bakken samtidig som hun roper “Høl i…” og løper unna. Den som gjettet riktig, skal ta ballen og når hun har fått tak i den roper hun “Hatten!” Da må den som sto, stoppe. Hun som fanget ballen skal nå ta tre kjempeskritt mot hun som løp, deretter tre museskritt. Så spytter hun så langt hun kan, og får gå dit hun spyttet. Hun som løp, må holde armene fram fra kroppen slik at de danner en ring. Hun som har ballen skal forsøke å kaste ballen oppi ringen. Greier hun det, er det hennes tur til å stå. Hun som sto, må da stille seg bakerst i rekken. Greier hun det ikke, er det den samme som skal stå en gang til. Hun som prøvde, må nå stille seg bakerst.

Jeg ser sjelden unger leke Høl i hatten nå for tida. Jeg har lært det til alle mine klasser i gymtimer, men de leker det ikke ute. Så kanskje det også er litt sånn voksen-nostalgi, og at jeg må slutte å ønske at dagens barn skal leke de samme lekene som vi gjorde.