Jeg trenger seriøst å trene. Så en mandag kveld, da mannen min foreslo at vi skulle gå en tur, ble jeg med uten betenkningstid. Joda. Han foreslo at vi skulle gå opp på en nærliggende topp. Jeg aksepterte. Svigers hadde vært der for ikke lenge siden, og skrøt voldsomt av utsikten.
Jeg ante uråd da mannen min opplyste om at det var ca to timer. Så ante jeg mer uråd da vi diskuterte hvor vi skulle parkere. Jeg antok at vi skulle parkere bilen ved de gårdene som ligger omtrent ved foten av denne toppen. Men nei, ved den gamle skolen. Der skulle vi parkere. For da var det riktignok litt lenger vei opp, men mye slakere. Og sikkert en fin sti.
Jeg ble nå med. Og det var en sterk og fin sti. Til å begynne med. Til stien svingte mer og mer til venstre. Vi skulle til høyre vi. Så vi tok av fra stien og gikk. Derfra gikk alt nedover. Ikke bokstavelig, for vi gikk i oppoverbakke. Men billedlig talt. Vi gikk i mose, kratt og løs sand. Det er tungt. Innimellom var det såpass bratt at jeg måtte støtte meg med hendene i bakken.
Plutselig stoppet mannen. “Nå er vi kanskje oppe,” sa han. For en skuffelse. Vi sto midt i skogen. Så ikke noe annet enn trær. Ikke snurten av noe utsikt. Vi fant ut at vi nok ikke var på toppen likevel, så vi gikk videre. Oppover og oppover. Og dermed skjønner dere at vi ikke var på toppen, for når man er på toppen går det nedover. Til alle sider. Det gjorde det ikke her. Langt i fra.
Mannen min er i form. I motsetning til kona si. Han gikk og gikk med maskinmessig presisjon. Til slutt stoppet jeg ganske enkelt og krevde drikkepause. Han bar vannflaska. Han kom tilbake til meg med den. Han er snill også.
Omsider tuslet vi videre. Fremdeles ingen sti. Det vil si, vi krysset mange stier. Men ingen av dem gikk liksom helt i riktig retning. Men hvor var riktig retning?
“Nå ser jeg toppen,” sa mannen min. “Det tror jeg ikke noe på,” mumlet jeg. Jeg vet ikke om han hørte det. Men jeg hadde rett. Terrenget bare flatet ut bitte litte grann før det igjen gikk oppover.
Lårmusklene brant og dirret av smerte. Leggene var ikke noe problem, merkelig nok. Jeg går med gyngesko på jobb, kanskje det er derfor? Men omsider kjente jeg at jeg hadde fått nok. Jeg nektet å gå lenger. “Vi skal tilbake igjen også,” argumenterte jeg.
Mannen min aksepterte det. Nevnte jeg at han er snill? Og forståelsefull? Uansett, nå så han toppen og det var bare så lite igjen før vi var der. Jeg gjentok at jeg ikke gikk ett skritt videre. Jeg satte meg. Han fortsatte. Jeg snudde.
Jeg gikk langs kanten på skråningen for å finne stedet der vi hadde kommet opp. Det var noen veldig store steiner der. Jeg fant ikke stedet. Jeg snudde meg. Mannen min var forsvunnet mellom trærne. Han hadde bikkja, så jeg var alene. Men så skimtet jeg noe lyseblått. Ettersom jeg aldri har sett lyseblå elg, ble jeg ikke redd. Jeg skjønte at det var mannen min.
Nå skulle vi ned igjen. Han foran, jeg bak. Vi fant ikke igjen det stedet der vi hadde kommet opp, så vi bare gikk nedover. Og nedover.
I dalen hvor vi bor er det ei elv. Ei eneste elv. Den renner i dalbunnen (overraskelse, liksom!). Nå argumenterte mannen min med at uansett om vi ikke kom ned akkurat ved den gamle skolen, så ville vi komme ned til elva hvis vi bare fortsatte nedover. Og riksveien er like ved siden av elva, og da ville det bli lett å finne veien tilbake til bilen. Godt tenkt, egentlig.
Vi gikk og gikk, og plutselig traff vi en sti. Det var den vi hadde fulgt de første 500 metrene eller noe sånt! Jeg var imponert over mannens evner til å navigere, og ga uttrykk for dette. Han smilte beskjedent, og snart var vi tilbake ved bilen. Og jeg bestemte meg for at jeg aldri, ALDRI skal opp på den toppen der igjen. Ihvertfall ikke uten kart, kompass, telt, sovepose, nødproviant, mobiltelefon, nødradio og sånne raketter man sender opp når man er i havsnød.
