Jeg har bodd her, på denne gården i snart 6 år nå. Og alle må jo forstå at det ikke er på langt nær nok tid til å bli skikkelig kjent i nærområdet. Så da en venninne som bor noen kilometer unna inviterte jentegjengen på bål, pølsegrilling og en liten øl i mai og foreslo at jeg kunne jo ri dit, så skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg dit. Altså, jeg vet hvordan jeg kommer meg dit i bil. Jeg kjører ned på riksveien, litt nordover, svinger av mot øst og så mot sør. Men ifølge venninnen kunne jeg ri en snarvei. Som hun forklarte meg omhyggelig. Uten at jeg skjønte hvor jeg skulle ri.

Mannen min tilbød seg å vise meg. Vi salte opp hestene og la i vei. Bikkja fikk være med, selvsagt. Og det gikk helt fint det. Vi red oppover, og så gjennom skogen. Rett overfor gjerdet på nabogården, og ned en traktorvei. På vår vei gjennom skogen passerer vi et hus hvor det bor en eldre dame. Og i hagen der løp en liten hund. Det så ut som en buhund. Det lignet faktisk så mye på en buhund at jeg er nesten sikker på at det VAR en buhund. Men den var svart. Mulig buhunder finnes i svart.

Jeg hadde en svart buhund i min ungdom, men den var langt fra renraset.

Buhunden bjeffet som en gal og hoppet og danset innenfor gjerdet. Gjerdet var av typen sauegjerde, altså med grovmasket netting. Buhunden presset hele hodet gjennom i et forsøk på å få hilst på hunden vår. Og hunden vår var mer enn villig.

Mannen min satte bånd på bikkja. Vi hadde med oss langline. Så slepte vi ham med oss da vi red videre. Omsider fant han ut at, greit, jeg går jeg, og løp sånn at han kom foran hestene. Og da fikk den brune panikk. Hjelp, et tau! Iik!

Dette ble såpass umulig å takle at mannen min hoppet av og leide den brune. Livredde Lars ruslet nå fint avgårde, til vi hadde kommet såpass langt fra huset at mannen min fant ut at han kunne slippe bikkja.

Ikke før hadde han kommet seg opp på hesten igjen, før det plutselig kom en liten svart buhund fykende i stor fart. Den raste rundt, virket fullstendig hyper, hoppet og spratt og løp rundt hestene. Den var tydelig litt redd disse store dyrene, så den snek seg innpå Livredde Lars bakfra og stakk en iskald snute borti bakbenet hans. Og til alle dere som ikke har skjønt det: Det er ikke en lur måte å nærme seg en hest på.

Jeg vil omdøpe Livredde Lars til Snille Sondre. Snille Sondre skvatt synlig, og løftet bakbenet for å smelle til dette han plutselig kjente. Men han gjorde det ikke. Det ble med truselen.

Mannen min hoppet av igjen og kommanderte bikkja – vår hund altså – til å ligge. Så satte han på båndet igjen. Jeg hoppet også av, og så gikk vi videre. Den svarte spratt og hoppet og løp rundt. Omsider var vi kommet så langt at han kunne vise meg hvor jeg skulle ri for å komme til min venninne. Bortover der, på nedsiden av det jordet, langs gjerdet. Og borti der er det ei bru, den kan du sikkert ri over. Det er en sterk traktorvei, så du kan ikke ri feil. (Tror han, ja. Jeg klarer det utroligste når det gjelder å ta feil vei.)

Vel, vi snudde. Mest av hensyn til eieren til den ville svarte hunden. Da vi nærmet oss huset sprang to ungdommer rundt og ropte og lette. Jeg ropte til dem og sa:

“Vi har med oss en hund, og denne fulgte etter oss. Den må ha kommet seg over gjerdet.” De svarte ikke, fortsatte bare å rope på hunden. Den gikk helt i spinn, tok en æresrunde ut i skogen før den tok fart og spratt gjennom gjerdet. Det må ha gjort vondt, for det sa SPROING! som i en tegneserie. Vi red hjemover. De folkene ville uansett ikke snakke med oss. Da tenkte jeg – for jeg blir litt sånn fem-års-trassig noen ganger – at da får de jammen meg passe på bikkja si sjøl. Så den ikke skulle springe etter oss igjen.

Hestene ruslet rolig hjemover. Nei, det er ikke sant. For nå visste de at nesa pekte hjemover, så de ga på det de kunne. Jeg holdt min i skritt for det meste, men det er utrolig hvor fort en hest kan gå når den vil.