De har skrapt riksveien. Nå må jeg kanskje skynde meg å forklare at jeg bor i Vinterland. Her langt ute på Bygda er det ordentlig gammeldags vinterføre på veiene om vinteren, som varer fra oktober til mai. Brøyting er ikke en prioritert oppgave, og riksveien brøytes når det er mer enn 10 cm snø på den. Det er ikke så ofte at det skjer. Det som derimot skjer er at det kommer snø, så blir det kjørt ned av bilene, så kommer det mer snø som også blir kjørt ned også videre. Dermed blir veien sporete og det blir litt guffent å kjøre.
Det var ikke altfor ille nå, altså. Likevel skrapte de. Jeg kom hjem fra jobb da jeg så de holdt på nede på riksveien. De hadde kommet så langt som til busslomma, 10 meter før vår lille vei svinger av riksveien. De skrapte omhyggelig ut i busslommen. Og det syns jeg var bra. Jeg mener, mine unger bruker den busslommen (og den på den andre siden av veien) hver dag når de tar bussen til og fra skolen. Og jeg liker tanken på at de kan stå der, ute av veien liksom, litt beskyttet mot trafikken. Spesielt med tanke på at ikke alle bryr seg så veldig hardt om 60-sona der. Det er jo så rett og fin vei…
Vel. Senere samme ettermiddag skulle jeg ut og kjøre igjen. Og da oppdaget jeg at de som skrapte veien hadde slett ikke brydd seg med å rydde avkjørsler og småveier. Mellom veien vår og riksveien lå det en diger, høy, ja hva skal jeg kalle det? Bøytekant? Skrapekant? Med digre klumper av hardkjørt snø og is, brutt opp og lagt i haug langs veikanten.
Jeg stoppet bilen. Jeg forsto ikke helt hvordan jeg skulle komme meg ut på riksveien. Jeg så at det var spor der av en annen bil, så jeg la meg i de sporene. Jeg kom over. Såvidt. Nå er haugen kjørt ned, men det er fortsatt et trappetrinn der. Et trinn opp og to trinn ned for å komme ut på riksveien. To trinn opp og et trinn ned for å komme inn på vår vei.
Tusen takk for at dere rydder etter dere.
