Det er søndag, og vi bestemmer oss for å gå søndagstur. Opp på Søhovda går turen. Om turen opp dit har jeg ikke tenkt å si så mye, annet enn at den ble mye lenger enn vanlig fordi vi tok en omvei. Jeg vil forresten gjengi en liten replikkveskling mellom svigerfar og mannen min. På vei opp mot snaufjellet fikk vi øye på ei bitte lita hytte.
Mannen min: Er det bua til NN (Navngitt nabo?
Svigerfar: Nei, det er et pumpehus det der.
——————
Dramaet kom da vi skulle ned fra Søhovda. Stien går liksom på skrå nedover, i fjellsida. Og den fjellsida er bratt. Mer eller mindre loddrett. Heldigvis er det trær der, som stenger for utsikten, ellers hadde jeg aldri turt å gå der. Vel, familiens yngste gikk først. Så kom tenåringen, så bikkja og jeg (som holdt i båndet), og så far, Bestemor og Bestefar. Plutselig oppdager bikkja et eller annet og bykser rett ut til høyre – mot skråningen. Jeg oppdaget at han var på tur dit, og greide å røske til så han ikke falt ned. Og viktigere (for meg) så JEG ikke falt. Nå var jeg på vakt. Jeg gikk med stramt bånd og tenkte:
“Hvis han gjør det der igjen så slipper jeg. Jeg må slippe taket. Jeg vil ikke bli dratt utfor der.” Som jeg sa, det er bratt. Og langt ned. Og mange trær. Som man kan kræsje inn i og slå seg på hvis man faller utfor.
Selvsagt bykset bikkja til igjen. Jeg var for sen. Jeg hadde båndet surret rundt håndleddet og låst inni hånda. Jeg slapp ikke. Jeg rakk ikke å holde igjen heller. Jeg falt. Men jeg greide å vri meg så jeg fikk foten mot ei lita furu som sto rett ved stien. Der lå jeg, og der sto/hang bikkja. Han ville veldig gjerne ned. Jeg ville ikke ned.
Mannen min kom og tok båndet. Han fikk dratt bikkja opp på stien igjen. Jeg reiste meg, på litt skjelvende bein. Så gikk vi videre. Jeg leide ikke bikkja.
