Jeg har et blandet forhold til passord. På jobben har jeg to – 2 – passord for å få logget meg på pc’en. Det ene må skiftes minst en gang i måneden. Hipp hurra. Så har jeg et passord for å få logget meg på Fronter. Jeg har en tallkode for å få skrudd på mobilen min. Jeg har en annen tallkode til Visakortet. Vi har enda en tallkode til safen. Jeg har et passord for å få logget meg inn her – på denne bloggen og skrive dype, meningsfulle innlegg som dette. Jeg er aktiv på to-tre diskusjonsforumer på Internett og har selvsagt passord der. Jeg bruker Nettbank for å betale regninger, og der har jeg også et passord. Det er sikkert noen jeg har glemt i denne oppramsinga, men uansett kom jeg til ti nå.
Og her kommer greia: Det forventes at jeg skal gå rundt og huske dette. Man må for all del ikke skrive ned passord. Det er farlig. Noen kan finne lappen (eller hvor du skriver slikt) og stjele pengene dine, jobbmailene dine, privatmailene dine, din identitet på nettet eller hva det nå måtte være.
Nei, jeg skriver ikke ned passord. Jeg er pliktoppfyllende og flink, jeg endrer passord av og til. Men det hender at ting glipper. Da jeg skulle på jobb igjen etter en uke høstferie, og skulle logge meg på pc’en for eksempel. Jeg brukte fire forsøk på å få passordet riktig. (Etter sommerferien tok det lenger tid, men det snakker jeg ikke om. Ikke si det til noen!)
Poenget mitt? Jeg vet ikke om jeg har noe. Jeg er 42 år, og jeg går rundt og husker en mengde meningsløse bokstav-og-tall-kombinasjoner for å holde livet mitt sammen. Da jeg var 18 og hadde en ung hjerne, da jeg husket alt uten anstrengelser, da fantes det nesten ikke passord. Ingen hadde hørt om Internett, mobiltelefoner var ikke oppfunnet og Visa var for rike amerikanere.
Verden går framover, gitt.
