Torsdager er fridagen min. Vel, nesten. Jeg må på jobb, men ikke før halv tre.Og ungene er på skolen så jeg har en dag alene hjemme. Den bruker jeg til å vaske og rydde.
I dag bestemte jeg meg for å sale opp en hest og ri en tur. Bare jeg og hesten. Så jeg tuslet ned til Lykkja, der hestene går, og satte grime på Lille Grå. Han fulgte meg villig, og jeg klarte å stenge grinda uten at Lille Brun fulgte etter. Du verden. Så tuslet vi oppover jordet. Da oppdaget Lille Brun at han var forlatt. Alene! I hele verden! Og han skrek og skrek og galopperte frem og tilbake langs gjerdet.
Lille Grå tok plutselig et bukkesprang og jeg så strengt på ham. “Nei!” Han fulgte pent etter meg igjen. Da jeg bandt ham for å strigle ham, begynte han å skrike. Med jevne mellomrom ropte han på kameraten sin. Og hester, selv ganske små hester, roper høyt! Jeg salet ham opp og avgårde red vi. Han vinglet litt og gikk i sikksakk,og han skrek jevnlig, men jeg tvang ham videre.
I hyttegeltet oppdaget jeg en hund som bjeffet. Det var en liten brun dachs, og den var løs. Hundene i hyttefeltet pleier å holde seg på respektfull avstand fra hestene, men ikke denne. Jeg oppdaget at det ikke var en dachs, det var to. Kliss like. Den ene bjeffet verre enn den andre. Hesten min, nå omdøpt til Desperate Skrikhals, brydde seg ikke. Heldigvis er han vant til hunder. Eieren kom og løftet opp den ene bikkja.
“Den andre følger vel ikke etter oss?” spurte jeg høflig. “Nei da,” sa eieren. Men det var selvsagt det bikkja gjorde. Nå var det eieren som bjeffet. Til slutt fikk vi ristet av oss bikkja, og nå satte jeg Desperate Skrikhals i galopp. Og under over alle undre, han galopperte pent og mykt og forholdsvis villig bortover veien. Da oppdaget jeg det. På et jorde rett ved veien gikk en hesteflokk!
Desperate Skrikhals skrek og skrek. Hestespråk er ikke vanskelig å forstå. Han sa: “Hjelp! Jeg er helt alene i verden! Hjelp!” Og flokken svarte: “Vi kommer! Vi kommer!” Og det gjorde de. De raste nedover jordet. Jeg tvang Desperate Skrikhals inn på en sti til venstre, og meget motvillig fortsatte han bortover den. Han måtte tvinges hvert skritt på veien, men han gikk.
Jeg skal ikke tvære ut beretningen. Omsider kom vi hjem, og fikk sluppet Desperate Skrikhals ned i Lykkja igjen. Der han traff kameraten sin, Dype Savn eller kanskje jeg skal kalle ham Gjennom Svett. Han hadde tydeligvis fått godt med trim, han også. Han var svettest av de to.
Ingenting er som freden og stillheten ute i naturen…
