Da har vi tilbakelagt vår første langtur i Tesla. På forhånd hadde jeg mange tanker svirrende rundt i hodet. Ord som rekkeviddeangst og ladetrøbbel for eksempel. Dette er historien om hvordan det gikk.
Vi pakket bilen mandag formiddag. Planen var å komme oss til Gjøvik, for å oppleve Vitensenteret Innlandet. Og deretter skulle vi kjøre videre vestover så langt vi orket. En typisk Bjørnbakken Eide-plan, altså. Litt vag.
Vi startet hjemmefra med fulladet bil. Første stopp var på Tesla Supercharger på Lillehammer. Der fikk bilen litt påfyll mens vi spiste lunsj. Greia med Tesla er at superladerne er gratis, og rasende effektive. På en liten lunsjstopp var bilen fulladet igjen. Så vi kjørte til Vitensenteret på Gjøvik og koste oss der. Klokka fire, når Vitensenteret stengte, kjørte vi videre. Vi endte i Fagernes. Der fikk vi oss et hotellrom for natten. Litt kjøring rundt i Fagernes, blant annet for å finne bowlinghallen, spiste opp litt mer strøm. Men fortsatt hadde vi god rekkevidde på batteriet.
Neste dag kjørte vi til Gol. Der er det også Tesla Superchargers, så der ble vi en times tid og fikk ladet bilen full. Vi brukte tiden til å rusle bort til sentrum og tilbake. Så fortsatte vi over Hardangervidda til Eidfjord. Der fant vi en ladestasjon satt opp av kommunen. Også den var gratis, for kommunen ønsket å oppmuntre til mer bruk av elbiler. Mens bilen ladet ruslet vi rundt, kjøpte oss litt mat, og spiste moreller på en benk i sola.
Så kjørte vi til Ulvik, der vi hadde bestilt rom på et lite pensjonat. Jepp, en bestilling. Helt utypisk for oss.
Neste dag fant vi ut at vi var egentlig ikke så langt unna Bergen, så da kjørte vi dit. Via Voss. Bilen ladet i et parkeringshus rett ved siden av Vil Vite-senteret mens vi var der. Også dette var gratis. Så kjørte vi tilbake til Voss og overnattet der. Bilen fikk lade over natten, hotellet hadde en liten ladestolpe på gjesteparkeringen.
Neste dag dro vi til Aurland. Der er det også Tesla Superchargers. Vi spiste lunsj på kafeen rett ved siden av, mens bilen ladet. Deretter gikk turen til Stryn. Vi fikk rom på et koselig lite vertshus i sentrum. Bilen fikk strøm over natta på Essostasjonen tre kvartaler bortenfor. Denne gangen kostet det oss litt penger, hele 50 kroner. Det var den totale summen vi måtte ut med i drivstoff på denne turen…
På hjemreisedagen kjørte vi gamle Strynefjellsvegen. Her oppdaget vi en bitteliten ulempe med elbil. Ingen hører at vi kommer. Derfor ble vi liggende i kø bak noen folk på rulleski. Vi lå bare bak dem, og det går ikke fort på rulleski opp gamle Strynefjellsvegen. Den er bratt. De svingte inn på en møteplass, muligens for å trekke pusten, og da kjørte vi forbi dem. Vi så at de skvatt da vi kom inn i synsfeltet deres.
På vei nedover ladet bilen. Du kan sammenlikne det med en bensinbil: Tenk deg at du får mer bensin på tanken av å kjøre nedoverbakke. Utenkelig? Ikke når du kjører elbil. Vi kjørte helt til Dombås. Der stakk vi innom en dagligvarebutikk for å ha litt brød og melk og sånn med oss hjem. Da fikk bilen en liten halvtime ved en Supercharger. Det hadde nok ikke vært helt nødvendig, men det er alltid greit å ha noe å gå på.
Det var en kort oversikt over ferien. Ikke alle ladestoppene var nok helt nødvendig, men vi er litt nybegynnere enda og det er greit å slippe rekkeviddeangsten. Den var helt fraværende på hele turen. I tillegg er det utrolig behagelig å kjøre elbil. Den går stille, og den lukter ikke. Noen sperrer opp øynene og stirrer, det er morsomt. Noen hører ikke at vi kommer, så man må være varsom.
Men jeg er, om mulig, enda mer fornøyd med bilen nå enn jeg var før. Jeg kjenner overhodet ingen misunnelse eller ønsker om en bråkete, luktende bensin- eller dieselbil.
