Det er november. Vi har begynt å ta hestene inn om natta. Nå er det kanskje litt vel pretensiøst å kalle det en stall, de står i fjøset, men de får nå komme inn. Og det er fint. Da får de varmet seg litt, de får vann, vi får stelt litt med dem.
Det er mandag, og jeg går for å ta inn hestene. Skjønt ta inn, det er en del ting som må gjøres først. Aller først måker jeg. Jeg kjører inn ei trillebår, og fyller den. Så tømmer jeg alt sammen i møkkjelleren. Etterpå henter jeg høy og fyller vann. Så gjør jeg i stand kraftfor. Til sist tar jeg ei grime og går for å hente hestene.
Vi har to hester. En brun nordlandshest og en hvit islandshest. Den brune er yngst og mest rampete. En ordentlig skøyer. Den hvite er gammel og adstadig. Så er det dilemmaet: Hestene står langt nedpå jordet, det er kaldt og mørkt. Jeg må enten gå to turer, eller leie en hest og satse på at den andre følger etter. Jeg velger alternativ to, og da setter jeg grime på nordlandshesten.
Vi går. Jeg hører at den hvite følger etter, så jeg snur meg og ser. Og da ser jeg det. Det er litt Harry Pottersk, nesten. For i måneskinnet og mot snøen er hesten usynlig. Jeg hører skrittene hans, og jeg ser skyggen hans. Jeg ser ikke hesten.
Jeg er den stolte eier av en usynlig islandshest.
