Da har jeg syklet Birkebeinerrittet for første gang.
Var kanskje ikke heldigst med været ettersom det regna hele turen, men det blir fort glemt.
Det var utrolig artig å oppleve “sirkuset”. Ved startområdet yra det av folk.
– Stort telt med alt du kunne tenke deg av sykkelutstyr
– Egne provisoriske sykkelverksteder. Folk stod i kø for å få sjekka lufta, justert bremser og gir slik at det skulle bli perfekt til rittet.
– Eget oppvarmingstelt der de kjørte spinniungrunder for de som skulle starte.
Alt var lagt til rette for at dette skulle bli en super tur.
Vel av gårde gikk første del av turen etter asfalt oppover mot Skramstadsetra. Hadde egentlig frykta denne, men denne var ikke så bratt som jeg trodde. Her var det matstasjon, korpsmusikk, mye folk og flagg.
Så gikk det videre nedover Djuposet. Hadde hørt en del om denne. Bratt nedover, gjørme som man måtte vasse i og bratt oppatt.
Endelig over på grusvei igjen, gikk turen mot Bringbu og så til Kvarstad. Dette partiet gikk ganske greit.
Men fså begynte det å bli tyngre. Jevn stigning, gjennomvåt og tunge klær, girene begynte å klive, bytte gir av seg selv og tung å gire. Men når man endelig var forbi Rosinbakken og oppe ved Storåsen, var man omtrent i mål. Herfra var det bare nedover.
Bakbremsa begynte å svikte, selv om jeg hadde montert nye klosser før start. Måtte etterstramme, og ta det rolig nedover.
Endelig i mål. Det var godt. 
Alt i alt var dette en artig opplevelse, alltid noen å sykle sammen med, mye folk i løypa.
Så det frister å kunne bli med neste år. (Men kanskje da med litt mer trening så det holder helt opp til Storåsen! … og kanskje litt bedre vær. Kan da ikke være 3 år på rad med regn…)
Innbitt sykling på litt for tungt gir. 
